Mer enn favela - brasiliansk film
Latin-Amerikas største land har opplevd oppturer og nedturer i sin lange filmhistorie. Etter å ha nådd bunnen på begynnelsen av 90-tallet, har brasiliansk film blomstret opp igjen, og Brasil er i dag en av verdens mest spennende filmnasjoner. Bli med på en road trip i Brasils moderne filmhistorie- fra det uttørkede Westernaktige slettelandet i nordøst, gjennom slummen i Rio og ut til den pulserende kystbyen Recife.
Det kan virke merkelig i dag, men på begynnelsen av 90-tallet var filmproduksjonen i Brasil så å si ikke-eksisterende. Etter at den nyvalgte presidenten etter militærdiktaturets fall, Fernando Collor de Mello, kuttet de fleste støtteordningene for filmproduksjon i Brasil, gikk landet over natta fra å produsere omkring 100 filmer i året til å produsere en håndfull filmer mellom 1990 og 1992.
Heldigvis varte de Mello bare to år som president, og de neste statslederne begynte jobben med å gjenopplive nasjonens filmære. Ved hjelp av et krisefond og en ny audio-visuell lov, begynte Brasiliansk film sakte, men sikkert å karre seg opp på bena igjen.
90-tallet: En filmrenessanse
Vi begynner turen vår på togstasjonen i Rio de Janeiro, Central do Brasil. Herfra skal vi reise til det tørre, myteomspunne slettelandskapet nord i Brasil, kalt Sertão på brasiliansk. Sertãoen var også et yndet landskap for Cinema Novo-filmskaperne på 60-tallet: Brasils bølge av neo-realistiske, samfunnskritiske filmregissører, inspirert av de italienske neorealistene og de franske Nouvelle Vague-regissørene.
Sertãoen er også destinasjonen for Josué og Dora, en liten gutt på jakt etter faren han aldri har møtt og en fremmed dame som bestemmer seg for å hjelpe han. Slik begynner filmen Central do Brasil (Walter Salles, 1998), og med denne filmen begynner også en ny epoke i brasiliansk filmhistorie.
Central do Brasil var den store gjennombruddsfilmen for den nye bølgen av brasilianske filmer på slutten av 90-tallet, og den blir ofte omtalt som en videreføring av den sosialrealistiske arven i brasiliansk film. Den oppnådde dessuten det som gullalderens Cinema Novo-filmer aldri gjorde: Å nå ut til et bredt publikum både nasjonalt og internasjonalt. Filmen ble nominert til to Oscar, vist på Sundance og i Berlin, og mottok mange anerkjente priser. Regissør Walter Salles er i dag en av de mest toneangivende regissørene i Latin-Amerika, og har blant annet regissert Motorsykkeldagbøkene (2004) og Linha de Passe (2008).
2000-tallet: Favela-filmene
På begynnelsen av 2000-tallet kom en rekke filmer som tok for seg livet i favelaene, eller slummene, i Brasils storbyer. 2002 var året som klarest markerte denne nye tendensen, med filmer som Fernando Meirelles’ City of God, Karim Ainouz’ Madame Satã og José Padilhas dokumentar Bus 174.
City of God var filmen som fikk mest oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Den ble et internasjonalt fenomen og er trolig filmen som flest forbinder med Brasil.
Til tross for strålende kritikker og mange gjeve priser, har City of God også skapt debatt om framstillingen av fattigdom, rase og kriminalitet i Brasil. Meirelles har blant annet blitt beskyldt for å glamorisere vold og for å forsterke fordommene mot de som bor i slummene. Filmskaperens postmoderne MTV-estetikk skapte også reaksjoner fordi mange mente han stiliserte vold og behandlet alvorlige samfunnsproblemer på en overfladisk og ureflektert måte. På den annen side var det mange som hedret regissøren for å ha introdusert sjangerfilmen i Brasil.
Favela-filmene har forblitt en sentral tendens i brasiliansk film også i de senere årene, blant annet med de stiliserte Favela-filmene Elite Squad (2007) og Elite Squad: The Enemy Within (2010), begge regissert av José Padilha, og den mer sosialrealistiske Linha de Passe av Walter Salles.
Brasil, nå!
Etter et tiår med fokus på de fattige, utstøtte og marginaliserte i samfunnet, har Brasilianske filmskapere de siste årene begynt å rette kameraet mot seg selv og den brasilianske middelklassen. Som Kleber Mendonça Filho, en av de mest kritikerroste filmskaperne de siste årene, har sagt:
- The strange discussion taking place is: “This film has done something really original, which is to show the middle class.” It’s completely absurd, because 100% of Brazilian filmmakers come from the middle class — they are bourgeois, so why the fuck don’t they tell stories about themselves?
Filho representerer også en annen tendens i brasiliansk film i dag. Hans nyeste film Neighboring Sounds (2014) er nemlig ikke filmet i Rio de Janeiro eller São Paulo, som tradisjonelt har vært filmsentrene i Brasil. Filmen hans er laget i den nordøstlige kystbyen Recife, en by som huser flere av samtidens mest spennende regissører. Her kommer også Marcelo Gomes fra, medregissør for en av årets festivalfilmer I Travel Because I Have to, I come back because I love you (2009). Hans film fra 2012 Once Upon a Time was I, Verônica handler også om middelklassen og er satt i Recife.
Bli med til Brasil i årets festivalprogram, og opplev landet gjennom de tre filmene til årets festivalgjest Karim Aïnouz. Disse filmene gjenspeiler på hver sin måte de ulike trendene som har preget brasiliansk film de siste 15 årene. I I Travel because I Have to, I Come Back Because I Love You reiser en geolog til Sertãoen nordøst i Brasil; Madame Satã tar for seg Favelaen i 1930-tallets Rio de Janeiro; og Praia de Futuro tar oss med til kystbyen Fortaleza, hvor en skjebnesvanger hendelse snur livet på hodet for den lokale badevakten Donato.
Møt Karim Aïnouz 15. oktober kl. 21.00 på Victoria og 16. oktober kl. 20.30 på Klingenberg.