Nadir Moknèche - en nordafrikansk Almodóvar?
Algeriske Nadir Moknèche røper hvordan han unngår filmsensur og hva han egentlig synes om å bli sammenlignet med Pedro Almodóvar. Bli kjent med en av Film fra Sørs hovedgjester!
Nadir Moknèche er mest kjent for sine sensitive sosiale dramaer, som den eksentriske komedien The Harem of Madame Osmane (2000) og den bittersøte Délice Paloma (2007). Begge disse filmene vises på Film fra sør i år. I år er den anerkjente regissøren aktuell med Goodbye Morocco, en mørk thriller som blander sammen mord, kunsthandel og ulovlig innvandring på en byggeplass i Casablanca.
Det var de mange årene på teaterscenen som ungdom som skapte filminteressen og Moknèche passer alltid på å ha en liten rolle i sine egne filmer. «Men ikke som en statist à la Hitchcock, det skal være en snakkerolle», forteller han med et fornøyd smil.
Goodbye Morocco markerer egentlig et farvel med hjemlandet Algerie, der han tilbrakte barne- og ungdomsårene og har spilt inn to av sine andre filmer. Det markerer også utprøvning av en helt ny sjanger for Moknèche.
«Jeg har alltid hatt lyst til å lage en thriller! Det er en spennende sjanger. Filmene som lages i Nord-Afrika er dessverre veldig forutsigbare. Man må bare innse at Nord-Afrika i seg selv ikke interesserer publikum, så det må være noe annet som tiltrekker dem. Sjangre som interesserer flere er viktige, det åpner opp for en helt ny gruppe filminteresserte.»
Forbudt i hjemlandet
Da Moknèche var klar til å ta sine første skritt som filmskaper med debutfilmen The Harem of Madame Osmane herjet borgerkrigen i Algerie. Nabolandet Marokko ble derfor valgt som innspillingssted. Viva Laldjerie ble spilt inn i hjemlandet etter borgerkrigens slutt.
«Det var kort tid etter krigen, folk var ikke vant til filminnspillinger og hadde aldri sett et kamera før», mimrer Moknèche. «Vi kunne derfor filme i helt naturlige omgivelser, uten statister og uten å sperre av gatene.»
Etter at Délice Paloma kom ut i 2007 har han ikke lov til å filme i hjemlandet. Denne filmen ble heller ikke vist på kino uten at han har fått beskjed om hvorfor. Kanskje skyldes det de erotiske scenene, kanskje lett overtolkning av filmens karakterer: Var ikke borgemesteren litt stutt og kortvokst? Er det kanskje en parodi på presidenten?
-Må være pragmatiker
Å filme i det lukkede og konservative Nord-Afrika har altså sine negative sider. Her må alle filmmanuskripter forhåndsgodkjennes av myndighetene og gjennomgås med argusøyne.
Men Moknèche er hardbarket pragmatiker når det gjelder å skaffe tillatelser.
«Du må jo være litt slem! Man kan ikke bare levere inn manus av filmen man faktisk skal lage, alt handler om hvordan det presenteres og man må vite hvilke biter som utelates. Jeg omskriver som regel manus, med de mest sensitive delene utelatt. Sammen med noen flasker whisky glir det gjennom sensuren.»
Moknèche og kvinnene
Moknèche omtales ofte som ”Algeries Pedro Almodóvar” og mye har blitt skrevet om hans sterke, arabiske kvinneskikkelser som totalt bryter klisjeene om den passive, orientalske kvinnen. Selv var han fascinert av Almodóvar som kinogjenger, som en helt ny, grensesprengende filmskaper. Han ser flere andre likheter med den spanske regissøren. «Landene rundt Middelhavet har hatt mye til felles, både et blomstrende kulturliv og streng politisk undertrykkelse», mener Moknèche.
Ikke minst formes de av sterke kvinner.
«Folk forteller ofte at de kjenner en av kvinnene i filmene mine», ler Moknèche. «Men egentlig er de satt sammen av flere kvinner, mange ulike trekk og historier er smeltet sammen.»
Han kan også røpe at hans neste filmprosjekt vil ta en ny retning: Den handler om en ung mann på jakt etter sin far og handlingen er attpåtil lagt til Paris.
Men frem til den er klar kan vi nyte hans tidligere filmer The Harem of Madame Osmane, Goodbye Morocco og Délice Paloma under Film fra sør.