Palestinsk kortfilm på Film fra Sør
I høst viste vi palestinsk kortfilmprogram under Film fra Sør. Her kan du lese et intervju med en av grunnleggerne av festivalen, Jumana Manna.
– Hvorfor har dere valgt å vise akkurat disse kortfilmene under Film fra Sør? Kan du si noe om hva som er spesielt med disse filmene og filmskaperne, og har de noe til felles?
– I Oslo har det aldri tidligere vært arrangert en palestinsk filmfestival. Derfor er vi svært glade for at Film fra Sør sjenerøst har tilbudt oss en ettermiddag på Filmens hus under festivalen for å promotere Oslo Palestine Film Festival som vil finne sted samme sted til neste år. De to timene med kortfilmer vi skal vise på tirsdag kl 19:00 er en svært variert blanding av filmer som vi mener gir et vindu inn i mangfoldet av filmproduksjonen relatert til Palestina. Lumiere-brødrenes Leaving Jerusalem by Railway (1897) markerer begynnelsen på filmfremstillinger av Palestina. Homage by Assassination er den mest eksperimentelle filmen av velkjente Elia Suleiman. Den skildrer den klaustrofobiske tilværelsen i New York under den persiske Golf-krigen. Abu Asads A Boy, a Wall and a Donkey er en morsom tre minutters kortfilm om barn som forsøker å lage film med overvåkningskameraer i landsbyen der de bor.
– Hvordan fungerer filmproduksjonen i Palestina? Blir det produsert mye film, og var det vanskelig å velge filmer til kortfilmprogrammet?
– De seneste årene har det vært et «boom» i den palestinske filmproduksjonen. Mange filmer bli laget, hovedsakelig på Vestbredden, av både utenlandske og lokale filmskapere.
– Hvorfor burde publikum komme til Filmens hus for å se de palestinske kortfilmene og til Palestine Film Festival neste år?
– Først og fremst fordi vi kommer til å vise flotte filmer som vi tror publikum vil like. Jeg tror publikum vil sette pris på de paradoksene og spørsmålene som stilles i en nasjonal kinoproduksjon uten stat. I sin natur er disse filmene veldig eksperimentelle, fragmenterte og internasjonalt orienterte. De vil vise folk et annet Palestina enn de forstummede ofrene vi er vant til å se på TV og gjennom media.
– Hvorfor er Oslo Palestine Film Festival viktig? Hvorfor er det viktig å ha en slik festival i Oslo?
– Vi er lei av medienes fremstilling av Palestina og vil vise frem palestinsk film med humor og sjangerbredde. Festivalen beveger seg forbi solidaritet for den palestinske saken og vil vise film i ulike sjangre laget av filmskapere både fra Palestina og fra andre land. Dette er filmer som ikke tidligere er blitt vist i Oslo.
– Hva definerer du som palestinsk film?
– Jeg mener palestinsk film er film som er laget av palestinske regissører, som skildrer Palestina eller som ikke gjør det, men også filmer som er laget av ikke-palestinere og som skildrer palestinske spørsmål.
– På hvilken måte kan film være viktig når det gjelder å forme palestinsk identitet?
– Absolutt. Å bygge en palestinsk identitet er like viktig som å bygge andre nasjonale identiteter, spesielt når vi snakker om samfunn som har vært kolonisert og som har formet en nasjonal kultur rundt de revolusjonerende kampene som førte til frigjøring. Når det gjelder Palestina, begynte de første palestinske filmaktivitetene med etableringen av the Palestinian Film Unit på slutten av 1960-tallet. På denne tiden dokumenterte filmene livet i flyktningleirene og den palestinske motstandsbevegelsen. I dag har vi beveget oss langt fra dette og palestinsk film er i dag like mangfoldig og fragmentert som det palestinske folket selv.
– Finnes en reell filmutveksling mellom Palestina og Israel? Blir for eksempel israelsk film sett på Gaza-stripen eller på Vestbredden, og motsatt?
– Så vidt jeg vet ble den siste kinoen stengt på Gaza-stripen stengt i 1987 når den første intifadaen begynte. Men palestinere ser selvsagt filmer på DVD og på nettet. Jeg tror at begge sider – både israelere og palestinere – er bevisst den kulturelle produksjonen som foregår, men jeg tror nok at denne bevisstheten i stor grad gjelder et begrenset venstreorientert kulturelt interessert publikum, på begge sider. De seneste årene har det i Palestina vært arrangert en boikottkampanje mot israelsk kultur og akademia. Press blir øvet mot kulturarbeidere i Israel for at de skal ta en aktiv rolle i a kjempe mot okkupasjonen og terroren som myndighetene bedriver overfor palestinerne. Derfor er det ekstremt sjelden at israelsk film vises på Vestbredden. I disse sjeldne tilfellene er det som regel regissører som er mot okkupasjonen og som skaper film for å spre bevissthet om den palestinske saken både i og utenfor Israel. I Israel er det også svært få palestinske regissører som når et israelsk publikum. Så vidt jeg vet gjelder dette kun de to mest kjente palestinske regissørene, Elia Suleiman og Hani Abu Asad.
– Hvem er grunnleggerne av Oslo Palestine Film Festival, og hvorfor valgte dere å skape en slik festival?
– Grunnleggerne av festivalen er en gruppe palestinske kunstnere, filmskapere og forfattere med base i Oslo. Vi kunne ikke fått dette til uten støtte fra Trap, Palestinakomiteen og Film fra Sør. Vi kjenner på den sterke pro-palestinske stemningen i Oslo, men mener samtidig det er for få arrangementer som ut over det begrensede publikummet som sympatiserer med den palestinske saken. Ingen av de involverte ser på seg selv som ofre. Vi mener det lages mye god kunst og film i Palestina og at dette burde sees løsrevet fra en aktivistkontekst. Heller bør filmene sees som en feiring av film som kunstnerisk uttrykksform og som etterlater gode inntrykk og bilder av Palestina.
Les mer om kortfilmprogrammet som vises tirsdag 11. oktober kl 19:00 her