Poesi og politikk

Festivalpublikummet på Arabiske filmdager fikk etter visningen av As the land is the language høre dikt av Mahmoud Darwish bli lest både på arabisk og norsk.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så mye lest, uttaler den palestinske poeten Mahmoud Darwish i dokumentarfilmen As the Land is the Language. Filmen ble vist under Arabiske filmdager i går og etterfulgt av panelsamtale og opplesninger. Selv gir forfatteren en mulig forklaring på sin unike posisjon i palestinsk og arabisk-språklig litteratur.

– Kanskje er det fordi folk gjenkjenner seg selv, sitt folk og sin historie i diktene mine. Diktene blir et sted å søke tilflukt i, som om de var hus.

Også for paneldeltagerne var gjenkjennelsesfaktoren i møtet med poesien til Darwish høy. Alle hadde sine tanker om hva som gjør forfatteren så spesiell.

– Han skriver om nostalgi, sorg, savn og eksilets lidelser på en slik måte at også ikke-palestinere gjenkjenner seg i hans poesi. Diktningen har menneskelige og eksistensielle undertoner som alle, også ikke-arabere, kan gjenkjenne seg i. Det konkrete, det menneskelige og det politiske forenes i et forfatterskap som verdsettes i store deler av verden, sier Gunvor Mejdell.

Filmen er et nært portrett av forfatteren, og gir et unikt innblikk både i hans livshistorie og hans litterære virke. Vi blir blant annet med onkelen tilbake til ruinene av landsbyen Al Birwa, som Darwish og deler av familien måtte flykte fra i 1948. Onkelen peker med stokken sin mot stedet hvor huset deres stod og han slipper en stein ned i den uttørkede brønnen som lå like ved huset. Selv har Darwish kun ved én anledning fått tillatelse til å reise tilbake til sitt fødested, et besøk som varte i fem dager.

Darwish var en mann med politiske så vel som litterære ambisjoner. Han er blitt kalt «palestinernes stemme» på grunn av deltagelsen i motstandskampen mot israelsk undertrykkelse. Samtidig setter diktene hans ord på en kollektiv erfaring av avmakt, tap og sorg, et savn etter en gang å kunne vende tilbake til sine hjem. Tross bakgrunnen diktene skrives mot inkluderes også håpet i dette poetiske landskapet. Mot kameraføringens bilder av ørkenen i Galilea, og ruinene av landsbyen Darwish måtte rømme fra, trenger hans egen kraftfulle stemme gjennom det tørre landskapet: «Det finnes to måner, én i himmelen og én i dypet av brønnen.»

Wael Phillip Ghallab, som har oversatt Darwish til norsk i samarbeid med Gunstein Bakke, påpeker hvordan det palestinske landskapet fremtrer i forfatterskapet.

– Med alderen blir det palestinske landskapet i større grad et symbol for det metafysiske eksil alle mennesker kan oppleve. Fra midten av 1980-tallet skifter han fra den nasjonalistiske, agiterende linjen og allmenngjør i stedet eksilopplevelsen gjennom diktene. Den sterke fascinasjonen for det palestinske landskapet, både historisk og topografisk, blir likevel med ham hele veien.

I filmen får vi også se Darwish lese mange av sine dikt foran store publikumsmasser. Selv uttaler han at å lese høyt foran et publikum er som å skrive diktet på nytt, muntlig.

Denne formen for muntlig resitasjon står sterkt i den arabiske kulturen. Gunvor Mejdell har selv vært tilstede under slike store poesiarrangementer i Kairo og beskriver hvordan voksne mennesker kan begynne å gråte under opplesningene.

– Araberne har en påfallende evne til å hensette seg selv i en poetisk tilstand. De lar seg virkelig rive med av poesien. Dette går svært langt tilbake i tid. Allerede mot slutten av 500-tallet fantes det på den arabiske halvøy en komplisert og avansert muntlig dikteform blant beduinene. Disse diktene var små verbale undre og ble kalt qasida. De hadde mellom 60 og 100 strofer, en fastlagt metrikk og strenge regler som poetene videreførte generasjon etter generasjon.

Darwish sier selv i filmen at man må mestre denne klassiske lærdommen for å kunne bryte med den og eksperimentere med språket.

– Alle arabere lærer deler av disse diktene på skolen, og arabiske forfattere elsker å legge inn spor og assosiasjoner til slike dikt i sin litteratur. Moderne poesi har lettet noe på de tunge konvensjonene, men denne bevisstheten rundt tradisjonen er fremdeles sterkt tilstede, utdyper hun.

Darwishpanel-011

Fra venstre: Torgeir Scherven, Wael Phillip Ghallab

Det fremmøtte publikum fikk under arrangementet høre diktene til Darwish lest, vekselvis på arabisk og norsk av poet Torgeir Schjerven og Wael Phillip Ghallab. Forhåpentligvis vekket opplesningene og panelsamtalen publikums interesse for å lese mer av Darwish sin poesi. Som Jens Jensehaugen uttrykte det;

– Darwish blir bare større og større jo mer du graver i diktene hans.

Følgende diktsamlinger av Darwish er oversatt til norsk:
Det er en sang, det er en sang (utgitt på norsk i 2009, gjendiktet av Wael Phillip Ghallab og Gunstein Bakke) og Hvorfor lot du hesten bli igjen alene (utgitt på norsk i 2002, gjendiktet av Anne Aabakken).