På reisefot i sør
Noen blir mer inspirert enn andre av å se filmer i en kinosal. Så inspirert at de bestemmer seg for å dra ut i den store verdenen. Nicolas hadde lenge tenkt på å dra på eventyr, og de mange stundene i kinomørket under Film fra Sør-festivalen skapte såpass mye inspirasjon at drømmen tilslutt ble til virkelighet.
Nicolas, fortell litt om deg selv...
Jeg flyttet til Oslo i sommeren 2012. Norge er dermed det fjerde landet jeg har bodd i. Jeg har kost meg i kinosaler så lenge jeg kan huske, men det var studentrabatten vi fikk på kino da jeg bodde i Strasbourg som førte til at jeg ble mer og mer hektet. I tillegg har min interesse for språk også gjort meg mer filmsulten opp igjennom årene.
Hva er ditt forhold til Film fra Sør-festivalen?
Jeg oppdaget Film fra Sør (FFS) kort tid etter at jeg flyttet til Oslo da en av de jeg bodde med som spurte om jeg ville bli med på en visning. Det daværende billettsystemet førte til at jeg kun så to filmer det året, men jeg husker at jeg likte hvordan festivalen klarer å engasjere publikum. Etter visningen til La Pirogue ble jeg igjen i salen for Q&A, og diskusjonen var gull verdt for en filmentusiast, utover det at filmen geopolitisk var veldig aktuell. Jeg syns det er viktig at en festival som FFS gjør oss mer bevisste på det som skjer i deler av verden som ellers får lite medieoppmerksomhet. Året etter meldte jeg meg som frivillig på festivalen og hadde det kjempegøy i gjestegruppen. Jeg fikk til og med være tolk for Nadir Moknèche, en veldig jovial og morsom regissør. I 2014 kjøpte jeg vanlig festivalpass, og så kanskje 19 eller 20 filmer. Det var skikkelig "binge-watching"!
Kan du fortelle litt om hvordan Film fra Sør inspirerte reisevalgene dine?
Jeg hadde hatt lyst å dra på en lang reise i to-tre år før jeg faktisk gjorde det, og inspirasjonen jeg fikk fra FFS kom på et perfekt tidspunkt. Jeg visste alltid at det var Amerika jeg skulle til, og utvalget av latinamerikanske filmer under festivalen ble en inspirasjon. Noen filmer så jeg fordi jeg var spesielt interessert i byen eller regionen de ble filmet i, mens andre filmer så jeg nettopp fordi jeg ikke hadde så mye peiling om hva slags landskaper og atmosfære man kunne forvente i visse området.
Skal man se film på FFS blir man uansett begeistret: enten fordi filmen er bra, eller fordi filmen og områdene hvor den har blitt filmet i er vakre. Eller begge deler for den saks skyld! Selv de tyngste og tristeste filmene på festivalen viser alltid i det minste en form av visuell poesi. I ettertid kan jeg si at jeg kanskje ikke ville ha prioritert Chiapas i Mexico og innsjøene i Zona Sur i Chile som reisemål hvis ikke jeg hadde sett FFS-filmer med disse landskapene.
Se Nicolas' egen hyllest til det amerikanske kontinentet;
Hvordan var fiksjonen sammenlignet med virkeligheten du opplevde på reisen?
Det er vanskelig å si akkurat hvor "nøyaktig" filmene gjenspeiler virkeligheten, spesielt når en regissør fokuserer mer på karakterene i filmen enn omgivelsene, og opplevelsen man får underveis er uansett avhengig av litt flaks og mye tilfeldighet. Men jeg følte for eksempel at Mexico var veldig likt den flersidige og blide byen jeg hadde sett i filmen Güeros, mens Buenos Aires var mer annerledes enn det jeg hadde forventet, basert på filmer som Wild Tales eller Daniel Burmans filmer. Buenos Aires-opplevelsen ble litt av en skuffelse, men det må nevnes at jeg var der i uken mellom jul og nytt år. Da var alle porteños (beboere i Buenos Aires) bortreiste. De føltes som om de eneste som var igjen i byen var eldre folk, og jeg ble tross alt imponert av alle 70- og 80-åringene som danset tango på en klubb til halv fire om natta midt i uken i gaten hvor jeg bodde. Akkurat det så ut som en skikkelig fin filmscene!
Når det gjelder landskaper var virkeligheten enda vakrere. Skjønnheten til skoglandskapet i Chiapas og innsjøene i Zona Sur ble mer enn bekreftet under turen. Argentinsk patagonia har også blitt godt dokumentert i FFS-filmer (som eksempelvis i Wakolda og Gone Fishing), og naturen rundt Bariloche helt nord i patagonia likte jeg veldig godt. Det var der jeg fant alle porteños som hadde forlatt Buenos Aires i ferien!
Kan du liste opp noen av filmene som inspirerte deg?
1. The Golden Cage har blitt en av mine favorittfilmer og jeg skulle ønske at jeg kunne se den for første gang igjen. Filmen handler om tre tenåringer uten pass som reiser nordover i Mexico og prøver å nå USA, i håp om å få et bedre liv der. Selv om scenarioet er dystert og trist klarte regissøren å lage en utrolig vakker film, hvor landskapene spiller en stor rolle. Filmen viser hvordan de tre tenåringene må risikerer livet hele tiden. I en scene blir guttene arrestert av meksikansk politi kort tid etter å ha ankommet til Chiapas, og sendt tilbake til Guatemala, for så å finne en måte å krysse grensen til Mexico igjen. Som turist i Chiapas kan man enkelt kjøpe en dagsekskursjon til Maya-pyramidene i Guatemala, som om grensen bare finnes for de fattige. I en colectivo buss i Chiapas så jeg også hvordan en ung "indianer" ble mobbet av andre passasjerer fordi han ikke kunne spansk. Det samme skjer med en av hovedkarakterene i filmen fordi han bare snakker tzotzil, et maya-språk fra Chiapas.
2. Güeros. Først tenkte jeg at det var synd å filme en så fargerik by som Mexico i svart og hvitt, men atmosfæren i filmen er så nydelig at det er noe som glemmes fort. Güeros er en vellykket indiefilm og funker fint som en slags hyllest til byens hete exuberans og nattliv.
3. The Summer of Flying Fish valgte jeg å se mer eller mindre tilfeldigvis, og jeg ble begeistret av atmosfæren i filmen og fokuset på naturen. Skog- og innsjølandskapene så ut som filmen nesten kunne blitt laget i Skandinavia, men det var i tillegg en mystisk vri som jeg likte veldig godt. Filmen portretterer også konflikten med Mapuche-urbefolkningen, en av Sør-Amerikas mest forfulgte urfolk. På den nærliggende øyen Chiloé ble jeg visstnok vitne til en pågående konflikt mellom den chilenske staten og den lokale Mapuche-befolkning.
4. The Mute. Peru har et komplisert samfunn med vanvittig mye ulikhet og klasseforskjeller. I tillegg til at The Mute er en av de beste filmene med svart humor jeg har sett, funker den også bra som sarkastisk introduksjon til landets utfordringer og maktkonsentrasjonen i Lima.
5. Wild Tales er en av de mest kjente (og morsomste) filmene som har blitt vist på FFS, og jeg syntes den var nydelig og nyttig for å forstå den argentinske boludo-mentaliteten ("gærning"-mentaliteten). Alle seks kortfilmene virker som om de er for morsomme til å kunne være ekte, men på turen min opplevde jeg noe som lignet på handlingen i filmen. Da jeg var i Lima og bodde hos en kompis i et lukket og overvåket boligstrøk fikk jeg vite at naboen var en tidligere peruansk minister. Kompisen min fortalte meg at sønnen til naboen hadde sluppet unna en strengere fengselsstraff etter en bilulykke han var 100% ansvarlig for pga. høy promille, takket være farens makt og innflytelse. Akkurat som i en av kortfilmene i Wild Tales!
Noen regissører som har gjort ekstra stort inntrykk på deg under Film fra Sør?
Jeg syns at det var fantastisk da FFS hadde hele tre Daniel Burman-filmer på programmet, men det jeg liker aller best med FFS er når programmet inkluderer også de første filmene til kjempedyktige regissører, som for eksempel Diego Quemada-Díez som har laget The Golden Cage og Antonio Méndez Esparza som er kjent for blant annet Here and There.
Avslutningsvis vil jeg anbefale alle som er interessert i latinamerikansk film å komme seg på filmene under FFS-festivalen hvor man faktisk har sjansen til å se dem. Når man reiser mye med buss i Latin-Amerika viser skjermene om bord nesten bare blockbustere fra Hollywood og B-filmer. Dessverre!