REDAKSJONEN TIPSER!
Vi samlet sammen tre av våre flittige skribenter og fikk noen svært subjektive og morsomme tips fra dem om hva de digger mest i årets program! Si hei til Chloé Faulkner, Johanne Svendsen Rognlien og Jon Sæter!
 |
Chloé Faulkner er filmsjef og barnefilmklubbkonsulent i Norsk Filmklubbforbund og skriver for Z Filmtidsskrift. Hun har tidligere jobbet for bl.a. Film fra Sør og den franske ambassaden i Oslo. |
Oslo-publikumet oversvømmes av kulturtilbud om høsten, men Film fra Sør har en helt unik egenskap når det gjelder å stimulere til glede, nysgjerrighet og entusiasme for den alternative kinofilmen: filmen som utfordrer våre vanlige forestillinger og utvider horisonten.
Det har hendt fra tid til annen i løpet av Film fra Sørs 25 år lange eksistens at festivalen har blitt anklaget for å vise mye av den samme type filmen. Du kjenner til klisjéen: den langstrakte, dvelende kunstfilmen om fattigdom og elendighet som får deg til å titte på klokka i desperasjon etter bare et kvarter. Jeg er av den meningen at disse anklagene stammer fra noen få uheldige møter og enkeltes manglende evne til å ta for seg den fulle bredden i Film fra Sørs katalog. Årets jubileumsprogram inneholder jo et bredt spekter filmer med alt fra Pokémon til lettbeinte latinamerikanske komedier om familieforhold. Med hensikt om å knuse noen vanlige myter om Film fra Sør har jeg stablet sammen en liten tabloidliste med anbefalinger rettet mot oss mennesker som sliter med helt vanlige, hverdagslige problemer. Håpet er at at disse kan finne en form for forløsning gjennom filmkunsten. God festival!
Til deg som har et elsk/hat forhold til familien din: Søstre
Har du en komplisert familiesituasjon? Det har de tre Koda-søstrene også. Når de oppdager at den nylig avdøde faren har etterlatt seg en halvsøster, bestemmer de seg spontant for å ta henne inn i deres bofelleskap. Resultatet er et uventet vakkert og hjertevarmt blikk på moderne familieforhold.
Til deg som sliter med I-landsproblemer: Fokus: Jafar Panahi eller Timbuktu
Knust iphone-skjermen nylig? Tomt for økologiske dadler på nærbutikken? La disse verdensrenomerte regissørene fra henholdsvis Iran og Mauritania vise deg hvor bra du egentlig har det - med eleganse, humor og stil.
– Jafar Panahi har i de siste årene blitt påtvunget et yrkesforbud av myndighetene, men fortsetter å lage film på en måte som bare han kan: en iPhone her, et lite digitalkamera der… I Taxi Teheran kjører han rundt i en gul taxi med et kamera på dashbordet og et lurt glimt i øye. Resultatet er et livlig portrett av det iranske samfunnet, og dets skyggesider. Filmen ble lagd i smug – og vant Gullbjørnen i Berlin.
(Og sannelig er alle visningene av Taxi Teheran UTSOLGT, men frykt ei – den kommer i kinodistribusjon fra vår gode samarbeidspartner Arthaus, og så viser vi jo alle de andre Panahi-filmene under festivalen ... – Red.)
– I Timbuktu bruker Abderrahmane Sissako noen av de samme grepene som Panahi, og vender dem mot IS-krigere i Mali. Tenk om jihadister plutselig tok over byen din, tvang alle kvinner til å gå i sorte klær og hansker, forbød all musikk og fotball og innførte sharia-lover. Det er et tilsynelatende alvorlig utgangspunkt for en film, men Sissako klarer å lage underfundig komedie ut av det.
... Husk å se de andre filmene til Jafar Panahi og Abderrahmane Sissako i regissørportrettene. At disse filmskapernee er levende legender og viktige forkjempere for kunstnerisk ytringsfrihet er en ting – til syvende og sist leverer begge en rekke sterke og ikke minst morsomme moralske fabler som gir deg troen tilbake på menneskeheten.
Til deg som er vegetarianer: Lamb
Det er ikke lett å bo på den etiopiske landsbygda. Spesielt når hele familien din er sulten og ønsker å slakte favorittlammet ditt. Da må du finne lure måter å distrahere dem fra denne forlokkende tanken.
Til deg som ikke klarer å ta av deg dine feministiske briller: Studio Ghibli-filmene
Har det blitt vanskelig å gå på kino med venner på grunn av den sutrete stemmen som alltid dukker opp i hodet ditt: men hvor er alle kvinnene? Og hvorfor har de så sjeldent noe vesentlig å si? Fortvil ikke, under Film fra Sør kommer en rekke sterke, initiativrike og eventyrlystige kvinnelige figurer som perler på et snor: Prinsesse Mononoke, Chihiro og Heksene, Kikis budservice, Arrietas hemmelige verden, Møte på valmueåsen, Marnie – min hemmelige venninne … Her er det bare å lene seg tilbake og nyte det berømte japanske filmstudioets herlige blanding av magi, spenning, eventyr, og kvinner som snakker med andre kvinner om noe annet enn menn.
 |
Johanne Svendsen Rognlien er utdannet i film og litteratur ved Lunds Universitet og har en mastergrad i Film- og Medievitenskap fra Københavns Universitet med særlig fokus på tv-serier og feminisme. Hun arbeider for tiden som journalist i FilmMagasinet. |
They Will Have To Kill Us First
Å våkne opp til at musikk var blitt forbudt ble en realitet de islamske fundamentalister tok kontroll over den nordlige delen av Mali i 2012. Her innførte de historiens strengeste sharialov som første til at radiostasjoner ble stengt, musikkinstrumenter ødelagt og som plutselig gjorde musikere en forfulgt gruppe utsatt for trusler om tortur og død.
Johanna Schwartz er amerikansk filmskaper og fotograf, og har laget en sterk dokumentar om denne tematikken. Hun lar oss møte flere av musikerne som er tvunget i eksil og vi som publikummere får følge deres kamp for å returnere til hjemlandet sitt og å kunne holde musikken levende. Dokumentaren lar oss blir kjent med artistene Songhoy Blues, Disco og Jimmy, Moussa og Kharia som gjennom personlige intervjuer forteller om hvordan de nekter å la seg kneble og hvordan de alle har ulike strategier for å overvinne det undertrykkende regimet.
Særlig spennende er det å følge bandet Songhoy Blues som begynte å spille sammen i flyktningleir og som derfor paradoksalt nok er dannet på grunn av musikkforbudet. I eksil følger vi bandets vei til Camden i London og deres møte med vestlige musikere som Damon Albarn og Nick Zinner. I dag har de utgitt debutalbumet Music in Exile. Musikken fra Mali lever med andre ord videre i ulandet, men sangeren Kharia vil også utfordre forbundet i hjemlandet. Med sitt eget sitat; "It’s not life without music" i bakhodet bestemmer hun seg for å lage en konsert i det okkuperte Timbuktu med livet som innsats. Å la filmen kuliminere i nettopp denne konserten gjør filmen svært spennende helt til siste slutt.
Dokumentaren skildrer en kulturkrig, og er en sterk historie om fremtiden til et helt land. Filmen viser hvordan musikk er en menneskerett og hvordan kunst kan brukes om politisk våpen. Den prisbelønte spillefilmen Timbuktu (2014) omhandler også innføringen av sharialov i Mali og er verdt å få med seg under årets festival.
Jafar Panahi er en av de aller viktigste iranske filmskaperne og har betydd enormt mye for utviklingen av iransk film de siste tiårene. Derfor er det kanskje ikke så rart at årets festival har valgt å legge et ekstra stort fokus på regissøren som vant Gullbjørnen for filmen Taxi Teheran tidligere i år. Dypdykket i Panahis karriere gjør at publikum har muligheten til å få med seg viktige og vellagde filmer som blant annet This Is Not a Film (2011), Crimson Gold (2003), Offside (2006) og Sirkelen (2000). Eller hva med debutfilmen, Den hvite ballongen?
Taiwanske Hou Hsiao-Hsien er både regissør, manusforfatter og skuespiller. Han blir ansett som en sentral figur innen Taiwans filmindustri og under årets filmfestival i Cannes vant han prisen for beste regissør, med The Assassin.
Settingen for Hsiao-Hsiens siste film er Tang-dynastiet i det niende århundre. Nie Yinniang ble i en alder av ti år kidnappet av nonnen Jiaxin, og er nå er trent opp til å være en kalkulert leiemorder. Nie gjennomfører de fleste oppdragene til punkt og prikke, men noen svakheter har hun fortsatt hengende ved seg. Derfor sendes hun ut på en reise som også skal hjelpe henne å legge fra seg alle emosjonelle bånd.
Regissør Hsiao-Hsien har skapt en svært vakker film om kampkunst, men også om en historisk konflikt. Som regissør er han kjent for sine lange tagninger og minimale kamerabevegelser, noe som også er et sentralt virkemiddel her.
På en taktterrasse med utsikt over Malecon i Havanna samles fem venner i 50-årene. De er der for å feire at Amadeo er tilbake etter å ha vært i eksil i 16 år. Ved første øyekast ser det ut til at de koser seg med rom, sigarer, dans og ikke minst minner om gamle dager, men under overflaten ulmer gamle konflikter. Vennene som ble igjen på Cuba føler seg sviktet av Amadeo som valgte å forlate dem og ikke en gang returnerte da hans egen kone lå for døden. Vennene som var politisk aktive i ungdomstiden på 1990-tallet opplevde en tøff tid da Sovjetunionen gikk i oppløsning som første til at Cuba mistet sin viktigste handelspartner, men dette er også en tid som vekker gode minner.
Filmen tegner opp et interessant bilde av hvordan tilstanden på Cuba påvirker enkeltmennesker. I løpet av de 16 årene som har gått siden Amadeo dro har livet til menneskene vi møter forandret seg drastisk under det kommunistiske regimet.
Tanía er lege, men klarer så vidt å tjene til livets opphold, ingeniøren Aldo jobber i en tung fabrikkjobb, Rafa har gitt opp livet som maler og Eddy som en gang var en lovende forfatter har blitt en korrupt forretningsmann.
Himmelen over Havanna er et dialogdrevet drama som drives av skuespillerprestasjonene. Det som skulle være en hyggelig gjenforening blir etter hvert et oppgjør med fortiden og en interessant skildring av det nåværende cubanske samfunnet. Ved å skildre individer klarer regissør Laurent Cantet å gjøre en sterk analyse av et helt samfunn. Regissøren har tidligere laget filmer som Klassen, en film som ble premiert med Gullpalmen i Cannes i 2008, og som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.
 |
Jon E. Sæter er filmanmelder i NATT&DAG, han har vært spaltist i Avisa Nordland og blogget for Filmmagasinet. I 2013 jobbet han for Film fra Sør-festivalen som markeds- og presseassistent. Våren 2016 skal han være ferdig med sin master i medievitenskap ved Universitet i Oslo. Jon kjøper filmen sin i fysisk format og liker antihelter som Harry Dean Stanton og Klaus Kinski. |
Et lite knippe regissører klarer å få tilsynelatende minimal handling til å bli spennende og minneverdig. Costaricanske Paz Fábrega tilhører denne eksklusive klubben. Hovedpersonene Luciana og Pedros tilfeldige møte på fest og videre reise inn i jungelen ga meg vibber til Jim Jarmuschs Stranger Than Paradise og et umiddelbart ønske om å reise til Costa Rica og labbe rundt i jungelen uten mål og mening.
Viaje har en besnærende svart/hvitt-fargekoloritt jeg ikke har sett maken til siden Noah Baumbachs Frances Ha i 2012, som passer utmerket til filmens avslappende fremdrift. Her er ingen dramatiske valg eller halsbrekkende seanser, enkelt og greit bare to unge mennesker som finner ut at de liker hverandre ganske godt og er usikker på hvor det vil føre dem videre. Konsekvensene får de ta senere.
Viaje er kanskje den ultimate filmen for late høstsøndager på sofaen (eller i kinosalen)!
My Love, Don't Cross That River
For en som meg, er ektefølt kjærlighet mellom eldre mennesker noe av det mest gripende som finnes. My Love, Don't Cross That River er rett og slett en svært rørende opplevelse. Filmen følger et eldre ektepar på henholdsvis 89 og 98 år på landsbygda i Sør-Korea i deres siste periode sammen. For en duo som har fungert som en enhet i 76 år er det en overraskende ungdommelig kjærlighet mellom de to. De tuller masse med hverandre, har snøballkrig og går hånd i hånd.
I relasjonen mellom de to er det få ting som tilsier at de begge nærmer seg det som må være livets sene desember. Derfor blir det desto tristere når helsen begynner å svikte for mannen på 98. Daglige gjøremål blir plutselig kraftanstrengelser og det blir lite energi igjen til å pleie kjærligheten.
Det er hjerteskjærende å se de begge prøve å akseptere at livet går mot slutten. Filmen kommer usedvanlig tett på de aldrende paret, uten at man føler seg som en kikker, og er en nydelig hyllest av evig kjærlighet og livets siste etappe.
Som typiske urbane filmer som Sidney Lumets Dog Day Afternoon og Joel Schumachers Falling Down ser The Fire på hvor mye stress og nerve livet i storbyen potensielt kan skape. Der de to førstnevnte foregår i henholdsvis New York og Los Angeles, utspiller handlingen i The Fire i seg i et pulserende og lummert Buenes Aires.
Trettiåringene Lucía og Marcelo skal kjøpe leilighet og har tatt ut 1 000 dollar i cash. Så blir overtakelsen utsatt, og de neste 24 timene blir en endeløs rekke med stressmomenter og usikkerhet.
Lucía sliter med potensiell sykdom og at Pedro alltid er i forsvarsposisjon og kjefter på henne. Pedro, som er lærer, har akkurat hatt en uheldig opplevelse med en vanskelig elev på skolen han jobber på og et ekstremt mindreverdighetskompleks knyttet til at familien hans er betydelig lengre ned på den sosiale rangstigen enn kjærestens. Legg til en pistol på avveie og en lang rekke andre ubehageligheter og du har ingrediensene for en film som føles som et slag midt i mellomgulvet.
Sea Fog
Med den pågående flyktningkrisen er Haemo skremmende aktuell. Her foregår ikke menneskesmuglingen i Middelhavet, men på en fiskeskøyte med kinesiske flyktninger på vei til Sør-Korea.
En daff og lite vellykket kaptein takker ja til å smugle disse menneskene som en siste sjanse til å tjene tilstrekkelig med penger og bokstavelig talt få skuta på rett kjøl igjen. Etter en tid med tjukk tåke på havet går noe galt noe galt med den illegale lasten. Den andre halvdelen av filmen viser et mannskap totalt blottet for humane egenskaper, i kampen for å skjule tragedien som har utspilt seg. Et lite, humant lyspunkt er det dog: Et usannsynlig kjærlighetsforhold dannes mellom en av mannskapet og en av flyktningene.
Sea Fog har stjerneregissør Joon-ho Bong på manussiden, og er et mesterstykke når det kommer til å skape klaustrofobisk stemning. Kamera er stort sett så nært objektet at en alltid har følelsen av at noe skjuler seg bak neste hjørne.
600 Miles
Unge Arnulfo og hans amerikanske kumpan driver med våpensmugling over grensa fra USA til førstnevntes narkokartellonkel i Mexico. Politimannen Han Harris (lakonisk gestaltet av alltid strålende Tim Roth) får nyss i hva som skjer. Etter et basketak ender han som gissel, bakbundet i Arnulfos bil på vei til Mexico. Det som i første omgang er en gissel/gisseltaker-situasjon glir etter hvert over i en situasjon hvor to likeverdige parter frykter hva som kommer til å skje når de kommer frem til den beryktede onkelen i Mexico.
Jeg har stor sans for filmer hvor alt du trodde du visste underveis snus opp ned etter en sjokkerende siste akt. Hvem husker vel ikke avslutningen i The Usual Suspects? 600 Miles har en nærmest like rystende avslutning, og gir seeren et helt nytt syn på hva den akkurat har sett.