Regissørportrettet: Møt Daniel Burman
Hedret i pressen som den nye Woody Allen gir den argentiske regissøren og produsenten Daniel Burman oss romantiske og underlige historier fra dagliglivet i nåtidens urbane Argentina. Han tilhører bølgen av New Argentine Cinema og vant Sølvbjørnen for filmen Lost Embrace. Møt vår hovedgjest til regissørsamtale og se tre av hans aller beste filmer under festivalen. Que bueno.
Filmmarkedet ligger flatt i Europa og USA, men i Latin-Amerika har billettsalget eksplodert med 40 % de siste årene. Brasil, Mexico og Argentina leder stafetten, ambisjonsnivået er høyt og myndighetene fører en bevisst kulturpolitikk. Det snakkes om en ny bølge, New Argentine Cinema som inkluderer regissører som Carlos Sorin, Fabian Bielinsky, Pablo Trapero, Juan Jose Campanella og vår hovedgjest, Daniel Burman.
Daniel Burman er av polsk-jødisk opprinnelse, men født og oppvokst i Buenos Aires i Argentina. Han er en av landets mange unge og lovende regissører, og historiene han forteller beskriver ofte livene til unge Jøder i urbane miljøer – ikke helt uten innflytelse fra hans eget liv. I The Mystery of Happiness (2014) møter vi Santiago og Eugenio, to middelaldrende menn som eier en forretning sammen, plutselig forsvinner en av de uten forklaring. En mystisk fortelling med varm humor og sjarm.
– Karakterene er vanligvis mennesker jeg har sett, eller ønsket eksisterte. Først er de flate, men så legger jeg til begrensninger, sorger og deler av min egen historie. Jeg forsøker å skape livshistorien deres uten å dra dem gjennom den, men heller ved å overtale dem om at hvor jeg vil ta dem er den beste mulige avsluttingen på deres oppdiktede liv.
Bergman, Allen og Truffaut
Burman er inspirert og påvirket av store filmskapere som Ingmar Bergman, Woody Allen og Francois Truffaut, men henter like mye inspirasjon fra det dagligdagse inn i filmene sine. Selv om han ikke verdsetter sammenligningen med Woody Allen, befinner han seg i samme landskap med lette og kjappe komedier. Brother and Sister (2010) tar et oppgjør med de følelsesmessige utfordringene som følger med nære familierelasjoner.
– Jeg er påvirket av store mestere som Bergman, Allen og Truffaut, men jeg tror ikke på rene filmatiske påvirkninger. Når film påvirker film, skaper det en lukket sirkel hvor liv ikke slipper gjennom. Jeg vil mye heller bruke aviser, samtaler fra et bord like ved, en klagende taxisjåfør og energien fra dagliglivet. Dette er påvirkning jeg er åpen for å motta, siden film, så mye som den forsøker å fange livet, på mange måter er litt død innen man ser den.
På jakt etter identitet
I hans fjerde film, Lost Embrace (2004) fokuserer han igjen på mennesker på jakt etter egen identitet, men denne gangen er den økonomiske krisen i hans hjemland mer fremtredende enn vanlig. Med ironi og leken historiefortelling formidler Burman hjemlandets kompleksitet ved å bruke hovedpersonens arbeidsplass som en metafor. Det var slettes ikke uten tilfeldigheter at Burman endte opp som filmskaper. Samme dag som han startet på jus-studiet som 19-åring, besøkte han en filmskole og forsto raskt at det var historiefortelling han skulle drive med.
– Jeg elsker å fortelle historier, enda mer en jus. Men begge disipliner deler den samme fantasien, sier Burman. De vil fange følelser, bestemme hvordan de starter og slutter. Jussen prøver å regulere hva som skjer når kjærligheten tar slutt, og i filmene dikter vi opp karakterer som handler og oppfører seg slik vi ønsker at de skal handle og oppføre seg. Begge disipliner deler et naivt, forfengelig ønske om å utfordre døden. De søker å udødeliggjøre ordet, avgjørelsen, en ende for et punkt med den uutholdelige usikkerheten av å leve.
Elsker filmen som verktøy
Burman har flere strenger å spille på innen filmens verden, han er kreditert med 12 filmer som regissør og 19 produksjoner som produsent, i tillegg til å være manusforfatter. I 1995 startet han sitt eget produksjonsselskap sammen med Diego Dubcovsky og er også en av grunnleggerne til Academy of Argentine Cinema. Det sies også at det var hans første film, A Chrysanthemum Burst in Cincoesquinas, fra 1998, som var begynnelsen på “New Argentine Cinema”-bølgen.
Mange av hans filmer har blitt vist på flere festivaler verden rundt, med gode mottagelser og kritikker. Blant annet tok El abrazo partido (2003) Grand Jury-prisen ved Berlin International Film Festival, og Burman var også medprodusent på suksessen fra 2004, The Motorcycle Diaries, så vel som på Garage Olimpo (1999). I et intervju med IndieWIRE.com, sier Burman at han ikke har noen mål når han lager film, foruten å fortelle så sannferdig som mulig den historien han ønsker å fortelle og at følelsene som fikk han til å ville fortelle historien også er synlige når man leser manuskriptet. I et intervju med TimesSquare.com sier han:
- Jeg elsker ikke selve filmen. Jeg elsker filmen som et verktøy for historiefortelling.
Møt Daniel Burman til regissørsamtale 12. oktober kl. 21:00, på Ringen 2.