Rotterdam filmfestival av årgang 2012
Årets festivalsesong har uunngåelig en undertone av den økonomiske krisen Europa er i ferd med å gå gjennom.
Det sentrale tema i bransjekretsene også i Rotterdam var nedskjæringene i årets festivalbudsjett, samt fare for kraftig nedskjæring i tilskuddene til filmstøttefondet Hubert Bals Fund. Festivalledelsen gikk selv ut i et av festivalens daglige Daily Tiger-magasin for å kommentere nedskjæringene, for på den måten å imøtekomme både spørsmål og spekulasjon. Festivaldirektør Rutger Wolfson erklærte at om Hubert Bals Fund gjennom neste års nedskjæringer reduseres, vil festivalen bruke av sine egne midler for å holde aktiviteten oppe. Så viktig for festivalens identitet er de filmene som blir til gjennom finansieringen fra fondet.
Et lavere budsjett kom dessuten til uttrykk gjennom at årets program besto av færre filmer enn over de senere årene. Årets katalog var rundt 50 sider tynnere enn fjorårets jubileumsprogram, men uten at det for min del kunne merkes i tilgangen til spennende og aktuell film. I smått og stort viste festivalen rundt 800 titler over et tidsrom på 10 dager. Det er uansett mer film enn det en filmentusiast rekker å få kontroll på over en liten uke.
Jeg brukte mye av fjorårets bloggnotat fra Rotterdam til å prise kvaliteten på festivalens konkurranseprogram. Det samme vil jeg gjøre i år. Konkurranseprogrammet hadde en rekke svært fine filmer, de fleste i noen form for premieredrakt. Rotterdam er et samlingspunkt for ung og ny film, for uavhengige filmskapere, for filmer laget ut fra en ambisjon om formspråk, og filmer laget ut fra vilje til å formidle en idé eller et budskap. Felles for de fleste gjort innenfor lave budsjetter.
Juryen for årets konkurranseprogram inkluderte i år blant annet Eric Khoo, regissøren av Tatsumi og Film Fra Sørs æresgjest under festivalen i 2011. Juryen har som tradisjon å prisbelønne tre filmer, og i år gikk to av disse til filmer jeg ikke selv fikk sett; den serbiske Clip (Maja Milos) og den chilenske De jueves a domingo (Dominga Sotomayor). Den tredje prisen gikk til kinesiske Huang Jis debutfilm Egg and stone. Filmen viser oss livet til en 14 år gammel kinesisk pike, som vokser opp i en tradisjonsbundet kinesisk landsbyhverdag. Foreldrene har satt henne bort til morens barnløse søster. Tanten gir henne lite og ingen oppmerksomhet og den oppmerksomheten hun får av onkelen, gjør at hun helst ikke vil være alene med ham. Alene må hun takle tradisjonelle fordommer mot kvinneblod, samt erkjennelsen av at hun har blitt gjort gravid. Dette er knapt en lystig film, men sterk og personlig og dyktig gjort. Regissøren har valgt å lage filmen i landsbyen hun selv vokste opp i, for slik å tilføre filmen et ekstra tilsnitt av det autentiske. I mengden av filmer som strømmer ut av Kina for tiden, har Huang Ji klart å gripe tak i en hverdag som sjelden har blitt delt med oss. Vi får et unikt blikk på livssituasjonen til unge kvinner under konservative oppvekstforhold, hvor ettbarnspolitikken ytterligere har bidratt til å redusere verdien av det å være kvinne. Egg and stone er en så verdig prisvinner en kan tenke seg, samt en genretypisk film for hva Rotterdam-festivalen står for.
Dristige kinesiske stemmer var i år dessuten viet en egen programseksjon, Hidden histories. Hoveddelen her besto av dokumentarfilmer med politisk kritiske undertoner og med særlig plass til billedkunstneren og filmskaperen Ai Weiwei. I tillegg til å ha en rekke filmer i programmet, sto også Ai Weiwei for en serie installasjoner i festivalområdet. En annen politisk ladet programseksjon var forventelig viet Midt-Østen, i betrakting av de store politiske omveltningene det siste året. Her fikk vi verdenspremiere på danske Petr Loms norsk-kanadiske co-produksjon Back to the square. Dette er en dokumentarfilm om mennesker i Cairo, i etterkant av de politiske omveltningene. Lom lar oss komme tett inn på noen få mennesker med interessante historier å fortelle, og gir samtidig et oversiktsbilde som levner lite for forestillingen om at livet for den jevne egypter har blitt bedre. I stedet ser vi en hverdag preget av stadige overgrep fra politiets side, og en hverdag hvor konservative religiøse setter dagsorden og gjør livet vanskelig for kvinnene vi møter. Filmen er dyktig fortalt og gir deg en følelse av å få overlevert dagsaktuell og viktig informasjon. Slik ble den også belønnet med en av de høyeste noteringene i kampen om festivalens publikumspris.
For øvrig ga festivalen inntrykk at dette kan bli et godt brasiliansk år. Hovedkonkurransens to filmer derfra var begge usedvanlig engasjerende. Kleber Mendoça Filhos debut i langt format, FIPRESCI-prisvinneren Neighbouring sounds, tar oss med til et bedre boligkvartal i Recife. Lenge er filmen et innsiktsrikt møte med middelklassen og deres innleide arbeidskraft, og med en stadig økende murring av utrygghet som venter på å bli gitt ansikt. Filmen er relativt konvensjonell i form, men vellaget og effektiv, og en fornøyelse å være med på.
Konvensjonell kan ikke Eduardo Nunes Sudoeste omtales som på samme måte. Den er umiskjennelig plassert i ibero-amerikansk fortellertradisjon, med særpreg av det burleske, det mystiske og det fantastiske, hvor natur og naturens drifter overprøver det rasjonelle. Dette drømmeaktige narrativet er fremstilt i brede sort-hvite bilder. Filmen beskriver livet til en kvinne, født under mildest talt uvanlige omstendigheter, på vei mot en snarlig og like merkelig død. En tredje fersk brasiliansk gledesspreder verdt å nevne er Hélvecio Marins jr. og Clarissa Campolinas Girimunho, - en vakker, menneskekjær og stemningsfull film fra et landsbyliv langt fra den moderne og travle storbyen, hvor det brasilianske landskapet (igjen) har en hovedrolle.