Ruben Mendoza - Maskulin dominans og féminin ånd
Ruben Mendoza bidrar med filmen Dust on the Tongue i hovedkonkurransen under Film fra Sør. Den colombianske regissøren har vunnet en rekke internasjonale priser, men han sier selv at han ikke er ute etter berømmelse. Det viktigste for ham er at film gjør livet hans interessant og verdt å leve.
For Ruben er det å filme og å leve to sider av samme sak. Han tilbringer vanligvis 5-6 år med å spille inn i en film, jobber med noe som interesserer ham spesielt og møter på personer som har noe viktig å meddele. Ruben bruker stort sett amatører i sine filmer og sjelden profesjonelle skuespillere, og kommer på denne måten nærmere menneskene han jobber med. Den spanske filmskaperen Victor Erice (The Spirit of the Beehive) har vært inspirerende i så måte.
- Jeg liker måten han lager film på, og holdningen han har som filmskaper. Jeg er ikke opptatt av priser eller utmerkelser. Du må lytte til hjertet ditt, tankene dine og menneskene du samarbeider med når du jobber med film. Jeg har sett altfor mye tørst etter berømmelse blant filmskapere, noe jeg ikke liker. Min suksess har vært å samarbeide med ekte mennesker bak og foran kamera.
Faren - en sentral inspirasjonskilde
- Faren min var som en vandrende film. En vandrende bok. Han var kunst. Han var poesi.
Faren var også en omsorgsfull farsfigur og han prøvde alltid å sette seg inn i den andres situasjon. Han klarte å forestille seg det som andre hadde vanskeligheter med å se, og i diskusjoner var han en megler, forteller Ruben. Det var også faren som gjorde at han fikk øynene opp for hvordan en kan gjenskape virkelighet gjennom fotografi og film. I flere av filmene hans blander han også dokumentar og fiksjon. Begynnelsen av filmen Dust on the Tongue er dokumentarisk og vi ser her et bilde filmskaperen tok da han var bare 10 år gammel.
Maskulin dominans og féminin ånd
Han tror det som gjør at filmene hans gjør inntrykk på folk er den maskuline brutaliteten som også finner sted i samfunnet generelt og i familiesituasjoner. Samtidig er det som interesserer ham aller mest den feminine ånden, fordi den har blitt ignorert over så lang tid over store deler av verden.
- Grunnen til at verden er så forskrudd er fordi den har vært hovedsakelig i menns hender, den er basert på mannlig dominans og misbruk av makt. Kriger er startet av menn. Mye er i endring, men ikke nok. Derfor tar jeg farvel med alle disse mannlige karakterene gradvis. Filmen Dust on the Tongue handler på mange måter om den brutale mannsfiguren av en bestefar, men for meg er bestemoren, som vi hører stemmen til i begynnelsen av filmen, den egentlige hovedpersonen. Filmen er forøvrig dedikert til min egen bestemor, som betydde mye for meg.
En forkjærlighet for den colombianske landsbygda
Ruben har en forkjærlighet for landsbygda i Colombia der han tilbrakte mye av sin oppvekst. Hans siste film er spilt inn på landsbygda, i dalene og det slette, åpne landskapet i Colombia. Et taoistisk ordtak sier at fjellene representerer det maskuline, mens dalene er som det feminine. I Dust on the Tongue er dal-landskapet benyttet nettopp som et symbol på den feminine ånden. Å filme i et land preget av væpnet konflikt høres neppe ut som en enkel oppgave. Ruben mener han har vært heldig, men har også måttet ta lengre pauser fra filmingen av sikkerhetshensyn.
- Overalt i Colombia så henger livet i en tynn tråd. Jeg vet ikke riktig om hvor trygt det har vært å filme… Livet i Colombia er uforutsigbart. Du kan møte på geriljaen, en full idiot eller noen som vil ha skoene dine. Men på landsbygda er du samtidig langt vekke fra alt mulig, også det vonde.
Se Dust on the Tongue og møt Ruben Mendoza til regissørsamtale 13. oktober kl. 20.30 og 15. oktober kl. 21.00, Victoria Kino.