Singaporsk magi med Eric Khoo
Denne helgen kan du treffe regissør Eric Khoo ved flere anledninger. Les Brynjar Bjerkems introduksjonsartikkel om en av Sørøst-Asias fremste filmregissører og ta turen innom utstilling, panelsamtale og gratis filmvisning.
Oddsene var ikke store for at Eric Khoo skulle vokse opp til å bli en av Sørøst-Asias fremste filmregissører. Som yngste sønn av Singapores rikeste mann, Khoo Teck Puat, og en av arvtagerne til en stor hotellkjede var fremtiden allerede fra barnsben av definert for andre oppgaver. Kanskje nettopp på tross av dette valgte Khoo likevel å gjøre filmbransjen til sitt andre ståsted, samtidig med at han til riktig tid tok det nødvendige ansvaret i familiebedriften.
Syv kortfilmer og en spillefilm i tidsrommet 1990 til 1995 tegner et bilde av en ung regissør med samme lekne forhold til mediet som vi på samme tid opplever hos Quentin Tarantino og Peter Jackson. Kortfilmen Pain (1994) deler med spillefilmen Mee Pok Man (1995) en fascinasjon for det makabre. Sistnevnte forteller historien om en ung gatekjøkkeneier som forelsker seg i en av de prostituerte jentene som ofte tar pause hos ham. Jenta drømmer om å komme fri fra livet på gaten, men ender i stedet opp med å bli kjørt ned av en passerende bilist. Han tar henne så med hjem, pleier henne, elsker henne til hun dør og fortsetter å leve med henne i lang tid etter det. Sett i lys av den senere utviklingen i Khoos karriere, er dette en kultfilm som oser av severdig og pur ungdommelig adrenalin.
Gjennombrudd
Med 12 Storeys (1997) fikk Khoo sitt gjennombrudd både hos publikum og hos internasjonale kritikere. Filmen foregår i sin helhet i tolvte etasje i en av Singapores offentlig eide boligkomplekser og er på den måten en sosial kommentar aller best verdsatt av hjemmepublikummet.
Handlingen følger tre hushold, med et ironisk og fornøyelig blikk for detaljer og språk, uten å miste alvoret i de forskjellige scenariene av syne. I synsranden lurer også døden, i form av gjenferdet til en ung mann vi ser hoppe allerede i første sekvens. Dette er Khoos første «ambisiøse» film, men regissørens svarte humor og vilje til å sette et støkk i folk er lett gjenkjennelig. Filmen hadde sin premiere under Singapore International Film Festival i april 1997 og ble der sett av Cannes-festivalens Pierre Rissient, som derfra inviterte filmen inn i Cannes-programmet Un Certain Regard samme år. Khoo hadde med ett fått en plass på den europeiske filmagendaen ingen regissører fra Singapore og få regissører fra Sørøst-Asia til da hadde opplevd. Alle senere spillefilmer fra Khoo har fått plass i programmet til Cannes-festivalen.
Løfte frem unge talenter
Jeg hadde gleden av å være til stede under Singapore-premieren av 12 Storeys hvor jeg fikk lurt inn et spørsmål om forbilder og inspirasjon. Khoo hadde kun ett regissørnavn å gi; Roger Corman. Corman har både i rollen som regissør og andres produsent laget folkekjær og minneverdig underholdning og evnet å skaffe produksjonspenger og lage film for knappe budsjetter. Viljen til å lage film for et bredt publikum ble mer og mer viktig også i Khoos filmer i årene etter 12 Storeys.
Det skal imidlertid ta åtte år før 12 Storeys får sin oppfølger. I mellomtiden kommer det kun en kortfilm og en TV-serieepisode. I stedet vier Khoo seg til å produsere og støtte nye og unge regissører i Singapore, i en filmbransje som over de neste årene vokser på seg bredde og lokal kommersiell suksess. Når Royston Tan etablerer seg som et nytt internasjonalt anerkjent filmnavn fra Singapore ved starten av det neste tiåret, så er det med Eric Khoo som produsent, for spillefilmene 15: The movie (2003) og 4:30 (2006).
Såre familierelasjoner
Khoos neste spillefilm Be With Me kommer i 2005. Filmen er nærmest å regne som en kjærlighetsgave til hans egen hjemby, en stillferdig film om kjærlighet, savn, familie og livskraft. Sentralt i fortellingen er Theresa Chan, en eldre blind og døv kvinne som spiller seg selv og presenteres gjennom utdrag fra sin selvbiografi. Hun er en viktig del i et av tre parallelle handlingsløp tuftet på erkjennelsen om livets verdi. Khoo dedikerer i etterteksten filmen til sine døde foreldre – og vi vet at faren hans døde året før denne filmen hadde premiere.
My Magic kommer tre år senere (2008) og velges ut til konkurranseprogrammet i Cannes. Igjen vil Khoo forankre fortellingen i det virkelige liv. Han inviterer sin venn Bosco Francis til å spille hovedrollen. Francis er av tamilsk slekt og en av Singapores få fakirer – eller magikere, slik filmen uttrykker det. Han spiller en godt voksen og alkoholisert fakir som samtidig er eneforsørger for en sønn på ti. Både av selvforakt og for å tjene lette penger til alkohol, gir han seg i kast med smertefulle stunts – forøvrig gjennomført av Francis uten stand-ins og spesialeffekter. Men filmen handler mest om forholdet mellom far og sønn med mye nærhet og oppriktighet i seg. Som i Be With Me, er vi igjen konfrontert med såre familierelasjoner. Khoo sier da også i intervjuer i forbindelse med filmen at han ut fra selv å ha fire oppvoksende barn nå ønsket å lage en film om nettopp forholdet mellom en far og hans barn.
Et steg videre
My Magic finner sted i Singapore, hovedsaklig skutt i bydelen Little India, med dialog nesten utelukkende på tamil. Det siste er i seg selv unikt. Gjennom tre påfølgende filmer har Khoo gjennom forskjellig tilnærming vist frem et Singapore vinklet rundt folk av trange kår, et realistisk Singapore fjernt fra det bildet myndighetene ønsker å presentere internasjonalt, frontet av en vellykket og kontrollert forretningsstand. 12 Storeys, Be With Me og My Magic utgjør en slags trilogi, dedikert til hverdagens Singapore. Med sin neste film tar Eric Khoo en helt annen vei.
Årets film Tatsumi er en animé, basert på livet til og fortellinger av den japanske tegneseriekunstneren Yoshihiro Tatsumi. De biografiske detaljene er hentet fra Tatsumis selvbiografi A Drifting Life fra 2009, resten er korte historier basert på Tatsumis mangaer. Igjen ser vi at Khoo ønsker å forankre fortellingen sin i det virkelige og biografiske. Dette er Khoos første spillefilm med handling lagt utenfor Singapore og hans første arbeid innenfor animé-genren. Tatsumis egne livsnotater plasseres med referanser til historisk forløp og balanseres godt mot tematikken i de korte historiene som smettes inn. Filmen er laget med godt blikk for Tatsumis egen strek, slik det med fordel skal være i en hyllest. Japans etterkrigshistorie fortelles, i alt fra erindringen om Hiroshima, om vestliggjøringen av det japanske bysamfunnet under amerikansk okkupasjon – og situasjonen hvor Tatsumi og hans karakterer tar del i å endre manga-tegneserienes status. Ut av dette har Khoo både laget en sterk og engasjerende film, imponerende ikke minst gjennom å stå frem som absolutt troverdig innenfor rammene av det japanske. Til det siste skal vi vite at filmen er gjort med stab og animatører i all hovedsak basert enten i Singapore eller Indonesia til et budsjett av effektivt måtehold. Det står det respekt av.
Med Tatsumi har Eric Khoo tatt et steg videre. Det er moro å se ham i Oslo for å besøke Film Fra Sør mens hans nyeste film er i ferd med å åpne på verdensmarkedet. I forbindelse med besøket vises også Be With Me og My Magic.
Møt Eric Khoo
I morgen kan du treffe regissøren under åpningen av utstillingen The Tatsumi Exhibition på Filmens hus kl 18:00. På lørdag vil Khoo være tilstede på en gratisvisning av Tatsumi på Serieteket på Deichmanske Grünerløkka og du kan også treffe ham på Litteraturhuset kl 21:00 samme dag, i samtale med manga- og animéekspert Hans Ivar Stordahl og Øyvind Holen.