Sårbarheten og volden
En kriminell skandale med forgreininger til de øverste samfunnssjikt står i sentrum for denne stemningsfulle Song Without a Name som konkurrerer i årets Nye Stemmer-seksjon. Til festivalen kommer regissør Melina León. Vi tok oss en prat med den peruvianske regissøren.
I Melina Leóns debutfilm Song without a Name (Cancion sin nombre) møter vi mennesker som er fanget av omgivelsene sine, uten reelle muligheter til å få endret på disse. Filmen er lagt til 1980-tallets Peru, da det ble avslørt omfattende nettverk av ulovlig kidnapping av babyer til adopsjonsbyråer. Vi følger den unge moren Georgina som desperat prøver å finne igjen sin nyfødte datter etter at hun har blitt stjålet fra en falsk fødeklinikk. Fattigdom og utenforskap er en viktig årsak for muliggjøringen av babytyveriene, Georgina hører om den ulovlige fødeklinikken over radioen, som hun så oppsøker alene når veene setter i gang fordi den er gratis.
14., 15., og 16. november blir det Q&A med regissør Melina León etter visningen av filmen. Kjøp billetter er visningene her.
Vi har snakket regissør Melina León, som forteller at hennes egen far faktisk var en av journalistene som var med på å avdekke de hjerteskjærende forbrytelsene. Det var gjennom en telefon faren mottok nesten 40 år etter den første pressedekningen av forbrytelsene at León selv virkelig ble klar over det som hadde foregått rundt henne som ung jente, og forstod at hun ønsket å lage film om denne historien.
- Faren min mottok en telefonsamtale av en voksen kvinne som selv hadde vært en av de stjålne babyene, forteller hun.
På den tiden bodde León selv i New York, hvor hun har studert film.
- Telefonoppringningen var som et tegn på at man ikke kan flykte fra fortiden for meg. Det gikk opp for meg at selv om jeg enkelt kunne si til meg selv at jeg bodde i NY for å studere, så visste jeg innerst inne at jeg var på rømmen fra det landet jeg vokste opp i. Peru var et land uten fremtid, og i hvert fall uten en fremtid for kunsten. Det er dette landet jeg har skildret i filmen. Da jeg forstod at man ikke kan flykte fra det stedet man er født, opplevde jeg telefonen fra denne kvinnen som en gave jeg mottok for å kunne komme tilbake til Peru.
Song Without a Name er en modig og vakker debutfilm som skiller seg ut i 2019, når de fleste inntrykk vi omgir oss med er fulle av farger og skiftende klipp. Filmen skutt i svart-hvitt, og dette valget gir mening både ut i fra Leóns egne erfaringer, men også med tanke på hvordan filmen kan forståes av publikum.
- På 80-tallet ble avisene fortsatt trykket i svart-hvitt, og på grunn av faren min så husker jeg at jeg alltid var omgitt av denne typen bilder. Da vi jobbet med filmen, fant jeg ut at disse svart-hvitt bildene kunne fungere som en måte å transportere tilskuerne tilbake til den tiden. Å filme i svart-hvitt ville bli som å fortelle nyhetene fra den tiden på nytt, men fra et helt annet perspektiv, forklarer León.
Filmen er også bygget opp av lengre scener med få og rolige kamerabevegelser.
- Jeg tror at vi trenger tid til å bli kjent med mennesker, at vi trenger tid til å se. Dette er en av de kvalitetene jeg synes mangler i filmer nå til dags. De er så raske at du ikke egentlig opplever de andres liv gjennom filmene.
Kamerabevegelsene reflekterer dessuten den umulige kampen Georgina kjemper for å få tilbake datteren sin.
- Til tross for at det hender utrolig mye med henne [Georgina], er det egentlig ingen ting som skjer etter at babyen er tatt fra henne. Hun er ikke verdt bryet for resten av samfunnet.
Det er en sterk opplevelse å se hvordan León så sømløst har vevet sammen ulike perspektiver i Song Without a Name. I tillegg til at filmen følger Georgina, møter vi også journalisten Pedro Campos (inspirert av Melina Leóns far) som bestemmer seg for å skrive om Georginas sak og forsøke å hjelpe henne. Fordi Pedro er homofil kjenner også han til hvordan det er å være i skyggen i samfunnet, og León påpeker at det er noe av dette tittelen ’Song Without a Name’ skal reflektere.
- Tittelen rommer både sårbarheten og volden mennesker opplever når de ikke blir respektert for den de er, enten det da er på grunn av legning som for Pedro, eller på grunn av etnisitet for Georgina, som er en del av Perus urbefolkning.
Den økonomiske krisen i Peru på 80-tallet, samt gerilja-gruppen Den Lysende Sti er for øvrig også andre elementer som er tydelig tilstede i filmen. Gjennom å følge Georgina blir vi vitne til hvordan urbefolkningen holdes fanget blant annet av økonomiske og politiske strukturer i samfunnet. Når Georgina og ektemannen forsøker å anmelde tyveriet av den nyfødte datteren til politiet, kommer de for eksempel til kort fordi de ikke vet om de har, eller kan personnumrene sine.
Når Georgina og mannen snakker sammen, snakker de forøvrig quechua, og León forteller at hun er en del av en bølge filmskapere i Peru som har begynt å lage filmer hvor personene ikke bare snakker spansk, men også lokale språk som nettopp quechua.
- Jeg tror at det er lettere å lage film på flere språk nå, fordi vi nå har fått et kulturdepartement som vokser, og som tillater oss å lage filmer på den måten vi ønsker det selv, uten at vi er nødt til å ta så mange kommersielle vendinger. Vi må selvfølgelig vise filmene til så mange som mulig, men vi trenger ikke å bekymre oss for å måtte betale tilbake penger. Derfor kan vi lage filmer på språk som ikke er kommersielle, og vi kan lage filmer som handler mer om identitet og utforskning av ulike kulturer.
Når dette er sagt, så har likevel Song Without a Name hatt et lavt budsjett, og det har tatt mange år for filmproduksjonen å skaffe nok penger til å gjennomføre filmen.
- Den peruanske støtteordningen dekker bare en tredjedel av budsjettet. Dermed tok det lang tid å skape filmen, men jeg har prøvd å se på det på en positive måte. Filmen, som handler om veldig alvorlige hendelser og følelser, krevde derfor også modenhet og styrke fra min side. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt disse kvalitetene dersom jeg hadde fått laget filmen raskere, innvender León.
For León personlig har det vært mørkt å dykke ned i filmens tematikk, og enda tristere å se at det stadig dukker opp lignende saker i vår egen samtid.
- Jeg trodde at min film skulle være det mørkeste stedet jeg noen gang ville nærme meg. Men jeg blir stadig overrasket når jeg leser nyheter. Mennesker later til å mangle grenser når det kommer til grusomheter.
14., 15., og 16. november blir det Q&A med regissør Melina León etter visningen av filmen. kjøp billetter er visningene her.