Tvangsekteskap i bagasjen
Regissør Afia Nathaniel skildrer i sin første spillefilm, Dukhtar, en ekstrem form for tvangsekteskap, nemlig inngåelse av ekteskap mellom et barn og en godt voksen mann. Nathaniel kjenner Pakistan godt og vet hva det vil si å bli tvunget til ekteskap. Hun ønsker med sin film å påvirke en endring i samfunnet hun er vokst opp i, i retning av større aksept av jenters egne valg. Vi møtte regissøren for et eksklusivt intervju om hennes nyeste film.
Verden har blitt så mye mindre, på godt og vondt. Arrangert ekteskap, tvangsekteskap og æreskultur er noe vi nær sagt til daglig blir konfrontert med i både nyhetsmedier og sosiale medier. Meningene om hva som fortoner seg som tvang og hva som er subtilt press er mange. En side velger å skille skarpt mellom arrangert og tvangsekteskap, der førstnevnte er en form for samlivsinngåelse som kjennestegnes av gjensidig samtykke og er fullt akseptert som normalen i mange land. Mens mange vil si at arrangert og tvang egentlig ikke er så langt unna hverandre.
Afia, hva tenker du om distinksjonen mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap?
- For min del betyr det to vidt forskjellige ting. Arrangert ekteskap er ikke alltid tvang. Derimot er tvangsekteskap per definisjon i strid med ihvertfall en parts ønske. Jeg mener at arrangert ekteskap i seg selv ikke er noe galt i det hele tatt. Det er rett og slett slik mange ekteskap blir inngått, og med gjensidig samtykke. I filmen skildrer jeg en ekstrem form for tvangsekteskap, nemlig barneekteskap. Jeg mener det er viktig å ta et oppgjør med dette fenomenet i Pakistan, samt i andre land. Vi snakker ikke åpent om det, og hører lite om det i mainstream film eller i arthouse produksjoner fra land som er dypt preget av dette.
Hvordan har filmen truffet publikum i Pakistan?
- Jeg opplever at publikum i Pakistan har vært veldig lydhøre. For meg er det stort å se hvordan publikum har tatt seg til kinoene, brakt med seg familien, jentene, mødre, døtre, osv. Skolejenter fra hele klasser har kommet for å se hva det hele handler om. Det har vært veldig oppmuntrende med en slik respons, hvor vi ser at den yngre generasjonen engasjeres. En film som denne er ikke bare en film, den utgjør en bevegelse og maner til endring! Slik dialog skjer bare når ungdommen er med og omfavner budskapet.
Hvem mener du hovedsakelig må ta kampen mot tvangsekteskap?
- Jeg mener det grunnleggende er familien som må ta oppgjøret. Hvis familiestrukturen er slik at den ikke tillater deg å ta egne valg som ung, hva du akter å gjøre med ditt liv, da har vi et problem. Og film som denne svarer på problemstillingen ved å vise hvordan en familiepatriark tar avgjørelser som påvirker kvinnene. Og hvor de må ta valg som kan koste dem stort. Spørsmålet er om de er villige til å betale prisen. Slik ender det da med tvangsekteskap, hvor en gutt og en jente føler seg fanget og må gjennomføre det foreldrene har bestemt.
Men hva med Nathaniels egen historie da? Hva er din personlige erfaring med arrangert ekteskap?
- I min familie, har min søster blitt arrangert gift. Hun var forelsket i gutten hun ble arrangert bort til, så det var helt greit. Det er som å finne den riktige daten før du kan gå på date. Med vår generasjon har det uansett vært ganske annerledes siden vi har hatt muligheten til å si nei. Jeg hadde alltid et valg. Mange utdannede familier lar jentene sine bestemme, også i en arrangert situasjon. Jeg visste at det aldri var aktuelt for meg, men for søsteren min var det annerledes. For henne virket det fornuftig. Den yngre søsteren derimot ble det ikke arrangert ekteskap for. I Pakistan sier vi gjerne “arrangert med kjærlighet”. Som da betyr med begges samtykke. Det er et morsomt begrep, og jeg tror faktisk mange ekteskap blir arrangert med kjærlighet. For eksempel, man for øye på noen i et bryllup, har lyst til å be han/henne ut, men hvordan? Vel, jeg får mine foreldre til å snakke med hans/hennes. Og sånn går det. Slik legitimerer du dating, sier hun med et stort smil om munnen.
Hvordan skiller guttene seg fra jentene i en tvangssituasjon?
- Guttene er like fanget i et ekteskap de ikke selv har gått inn for. For begge kjønn er det ille. Men jeg mener det er spesielt ille for jentene, siden de må bære barnet hans. Det er et sosialt trykk for å holde fasaden av et godt ekteskap. Slik er de et par for livet, med mindre en av dem eller begge våger å stå imot. Det finnes ingen enkel måte å avslutte et slikt forhold. Jeg vet om så mange historier i Pakistan, hvor en gutt og jente ikke har ønsket å gifte seg, men likevel har gjort det. Dialogen mellom familien har gått så langt at de ikke har noe annet valg, ingen vil tape ansikt. Likevel, selv om guttene forventes å være med på notene, har de ofte muligheten til noe medbestemmelse, i dét de uttrykker for foreldre hvem de liker. Dette i kontrast til jentene som har lite å si.
Tvangsekteskap over alle bredder
Men hvor stort er problemet egentlig? Er det et overdrevet fokus på fenomenet, eller må vi innse at dette angår forferdelig mange mennesker? Hvor stort omfang vil du si tvangsekteskap har i Pakistan?
- Det er utbredt. Ofte er det slik avgjørelsene blir tatt. Men det er i ferd med å endre seg. Det blir mindre av det, men fortsatt har vi mye å gå på. I min generasjon var det cirka halvparten av oss som avgjorde hvem vi ville gifte oss med, mens den andre halvparten ble giftet bort rett etter college. Circa 50 prosent av mine venner er arrangert gifte, hvorav noen har endt i skilsmisse. Selv om noen av dem var ved tvang, fikk de skilt seg. De fant i det minste en vei ut av det.
Hva har vært hovedutfordringen for deg i ditt forsøk på å ta et oppgjør med tvangsekteskap gjennom film?
- Det er utfordrende hvordan samfunnet generelt oppfatter deg når det er snakk om en film med et sterkt sosialpolitisk innhold, som barneekteskap eller tvangsekteskap. Folk dømmer deg, punktum. Hvis en mann skaper en film med sosial samvittighet, da blir han hyllet. Men dersom en kvinne gjør det samme, da bryter hun tausheten, og blir dømt. Kvinnenes historier ties, og vi har blitt bedt om å holde tyst, ikke gå ut og si det vi ønsker å si. Min oppdragelse har vært en annen. Jeg fikk gjøre som jeg ville. Ingenting har holdt meg tilbake. Jeg har sterk tro på temaet jeg har delt gjennom filmen. Selv har jeg en datter på syv, og jeg kan ikke forestille meg henne miste sin barndom i tvangsekteskap. Dette er et veldig personlig tema og jeg føler at jeg som filmskaper gjør mitt for å få dette frem i folks bevissthet i Pakistan.
Til slutt, kunne du tenkt deg med tiden å “arrangere med kjærlighet” et ekteskap for din egen datter?
- Åh, nei, hun ville aldri…, nei, ikke min datter, hun skal få velge hva hun vil, uansett kjønn, hvem som helst, det er hennes valg, konkluderer Afia selvsikkert.
Se Dukhtar i morgen, torsdag 16. oktober kl. 15.30.