Ut av kinomørket #2
Det var tårer og flust av spørsmål til panelet fra et engasjert publikum på festivalens første Det kritiske rom. Sterkt, rørende og opplysende var ord som ble brukt for å beskrive dokumentaren In My Mothers Arms som ble vist i Tancred på Filmens hus fredag kveld.
Første film ut i seksjonen Det kritiske rom var den irakiske dokumentaren In My Mothers Arms om de forlatte og glemte barna på et barnehjem i et av de farligste distriktene i Bagdad. Vi fikk se 32 gutter tatt hånd om av familiefar og pådriver for barnehjemmet, Husham. Med svært få midler og lite hjelp ser vi hans kamp for å gi barna kost og losji, men også at deres emosjonelle og psykiske tilstand ble holdt i sjakk. Til stede for å diskutere dokumentaren og barnas situasjonen i Irak var generalsekretæren i Redd Barna, Tove Romsaas Wang, Ketil Eide (HiT) som står bak boken Children On the Move og dokumentarfilmskaper Mohamed Al Daradji. Al Daradji understreket hele tiden hvor vanskelig det var å dokumentere barnehjemmet og at han ville neppe gjort det igjen om han fikk muligheten.
-Disse barna er den tapte generasjon og de er ikke ønsket, understreket Siri Johnsen og Anne Laukeli rett etter visningen.
- Dette var sterkt med et viktig budskap om barn i en nasjon som er i krig. Dette røsket i sjelen og orienterte. Jeg synes alle burde få med seg en dokumentar i ny og ne. Debatten var opplysende og nå fikk vi vite hva Redd Barna faktisk gjør i Irak og samtidig også hvordan det er å jobbe som iraker i Irak, sa Gunn Øvergård.
Ordstyrer for debatten Melinda Meyer la vekt på hvordan regissøren gav de foreldreløse barna en stemme og viste at de er en ressurs i denne dokumentaren.
- Som filmskaper har man lett for å lage en film for seg selv, og å portrettere disse barna som ofre og stakkarslige. Vi synes det er flott at de fikk frem hvor flinke disse barna er, sa Melinda Meyer og Sølve Skapen.
Ei som tok til tårene og ble tydelig beveget var irakiske Aya Al-Kayssi som selv er oppvokst og kommer fra området hvor barnehjemmet ble filmet.
- Jeg kjente en nærhet til dokumentaren. Foreldrene mine har hele tiden sagt hvor farlig Irak hele tiden har vært, men nå fikk jeg virkelig sett det med egne øyne. Mitt inntrykk er at folk i Irak forstår den ufattelige situasjonen til disse barna men at regjeringen er likevel egoistiske nok til å si nei og vil ikke hjelpe selv med små midler. Denne dokumentaren har virkelig åpnet øynene mine. Nå vil jeg bare gå hjem, følge opp saken og se om jeg kan støtte og hjelpe på en eller annen måte, sa Aya.