Yesim Ustaoglus indre reiser
Yeşim Ustaoğlu er en av festivalens hovedgjester og har tre filmer på årets program. Vi møter henne på Filmens hus hvor hun forteller om sin lidenskap for filmmediet. Filmene hennes handler om en form for indre reise og mellommenneskelige relasjoner.
-Når jeg er ute og drikker te begynner jeg å observere menneskene rundt meg og øyeblikkene. Under opptakene til Pandora's Box reiste jeg fram og tilbake mellom Istanbul og Ankara, det var slik ideen til Araf oppsto.
Yeşim Ustaoğlu er født i Çaykara i det østlige Tyrkia. Etter å ha studert arkitektur og spesialisert seg på restaurering av bygninger, jobbet hun som journalist og filmkritiker. Før hun gjorde sin spillefilmdebut IZ (The Trace) i 1994, hadde hun gjort flere prisbelønnede kortfilmer. Med sin andre spillefilm Journey to the Sun (1999) fikk hun sitt gjennombrudd som filmskaper. Journey to the Sun tar opp forholdet mellom tyrkere og kurdere, og var på mange måter starten på Ustaoğlus ”filmiske reiser”.
- Jeg mener at all kunst, som å skrive, male, komponere musikk og bilder, er en del av ens personlighet. Det kommer fra din natur. Når jeg studerte arkitektur følte jeg meg hele tiden trukket mot film og bilder. Så kom det et øyeblikk hvor det bare var naturlig for meg å skrive og skape film.
Ustaoğlu er opptatt av at filmene hun lager relaterer seg til det livet vi lever, det som opptar og påvirker oss. Hun forteller også at hver film hun lager er starten på en ny film. Med det mener hun at gjennom steder hun besøker og elementer hun oppdager kommer det en ny historie. Som med hennes siste film, Araf.
- Historien startet når jeg mellom opptakene satt meg ned på kafé. Jeg tenkte på alle servitørene som jobber 24 timers skift og hva som skjer med disse menneskene etter at jeg har forlatt restauranten. Jeg er her på gjennomreise, men hva skjer når jeg reiser videre? Hvem er de? Der kommer min fantasi inn og jeg skaper karakterer og historier. Det er alltid basert på locations, situasjoner og øyeblikk jeg har observert. Det jeg skriver om må påvirke meg følelsesmessig. Da vet jeg også at det påvirker publikum.
I alle tre filmene som vises på Film fra sør møter vi ulike menneskeskjebner. Hver for seg streber de med sitt eget, samtidig som at de streber med relasjoner til hverandre. Det er sterke karakteroppbygninger og med sitt filmspråk lar Ustaoğlu oss komme tett inn på hver av de. Så tett at vi nærmest kan ta og kjenne på følelsene deres. Hun presiserer at filmene hennes er karakterdrevne. Hun både henter fra og konfronterer seg selv.
- Alt jeg skaper skal komme innenfra meg selv. Det må påvirke meg. Derfor bruker jeg også lang tid på å skrive og på forarbeid. Når jeg skriver bruker jeg psykodrama. Jeg setter meg inn i situasjonene og prøver å forstå. I Araf handler det mye om følelsen av frykt. Vi kan alle relatere oss til det. Frykt er frykt, uansett hva eller hvor det kommer fra.
I Pandora’s Box blir en mor rammet av Alzheimers. Dette fører til at barna konfronteres med seg selv og sine relasjoner til hverandre. Historien springer ut i fra en nær venn og nabo av Ustaoğlu som ble rammet av sykdommen. For å fange følelser og øyeblikk benytter Ustaoğlu seg blant annet av nærbilder, metaforer og lange tagninger. Selv forklarer hun det med å si at skapelsen av bildet kommer med karakteren. I Araf er hun tettere på enn tidligere og hun benytter seg av ansiktets kraft. Som i samspill med bildeutsnittet forteller mer enn ord.
- Alle historier er interessante så lenge du tilbringer tid med dem. Når karakterene føler og uttrykker noe er det viktig for meg at publikum føler det samme, at filmen klarer å kommunisere gjennom bilder. Noen ganger er tale overflødig fordi bildet snakker for seg selv. Det er viktig at ansiktet forteller. Når jeg utvikler karakterer kommer alltid visuelle bilder. Jeg prøver å fange en visuell visjon og skape følelser gjennom bilde og lyd.
Ustaoğlus bakgrunn som arkitekt har effekt på valg av locations. For henne er det å se på locations det samme som å være sammen med mennesker. En location skal alltid definere karakteren, noe det også gjør i det virkelige liv.
- Alt jeg gjør er virkelig. Alt er filmet på virkelige locations. Jeg skaper ikke storm eller uvær, men jeg filmer i storm og uvær. På denne måten kan jeg gjengi en realistisk atmosfære. Du kan skape alt om du vil og du velger selv hvordan du vil skape det. Jeg vil at alt jeg gjør skal være virkelig.
Det realistiske uttrykket er også en av grunnene til at Ustaoğlu skyter filmene sine i kronologisk rekkefølge. For at karakterene skal få mest mulig utfoldelse for sine følelser og for at reaksjonen fra foregående scene skal være ekte.
- Skuespillere forsøker å nå det øyeblikket hvor konsekvensene av tidligere aspekter kommer til et klimaks, og følelsene slippes helt ut. Et eksempel kan være et sammenbrudd. Ved å filme kronologisk opparbeides følelsesaspektet bit for bit og de mister ikke den gjeldende følelsen. De vet ikke sikkert hvordan de vil reagere i forhold til foregående scene, men de tror på det som skjer. Ofte ber jeg dem slippe manuset og bare spille ut det de har inni seg. Slik blir det også sterkere.
Ustaoğlu forteller også om sitt neste prosjekt som har oppstart neste høst. Hun fikk ideen under filmingen av Araf. I dette prosjektet ønsker hun å snakke mer om unge kvinners liv og deres konfrontasjoner. Hun avslutter med å presisere at alle filmene hennes handler om indre reiser, om det å forsvinne eller å miste noen.
Før vi begynner å glede oss til Ustaoğlus neste prosjekt er det nok å glede seg over i årets program. Det anbefales å dykke inn i Ustaoğlus filmiske univers mens dere fremdeles kan. Pandora’s Box har siste visning fredag 18. oktober kl.16.00 på Klingenberg og Waiting for the Clouds har siste visning søndag 20. oktober kl.19.00, også på Klingenberg.