Å aldri få vende hjem
Alle snakker om Gaza og Vestbredden men ingen snakker om Libanon. Jeg ønsket å lage en film til de menneskene som føler seg glemt, sier Mats. Dette er min gave til alle de menneskene som bodde i leiren.
Tårnet utstråler varme, nærhet, brutalitet og medmenneskelighet. Det er en fiktiv animasjonsfilm som tar utgangspunkt i den palestinske flyktningsituasjonen i Libanon, fra 1948 og fram til i dag. Karakterene og historien er basert på intervjuer og samtaler regissør Mats Grorud selv har hatt med mennesker i flyktningeleiren Bourj el barajne, i Beirut. Gjennom nære personlige portretter klarer han å formidle både drama og kunnskap.
Grorud er utdannet ved animasjonslinja på Volda. Tidligere har han blant annet laget kortfilmene «Julenissen» og «Min Bestemor Beijing». Tårnet er en blanding av 2D-animasjon og dokkeanimasjon. Dette er et uttrykk Mats liker å jobbe med. Han presiserer at dukker var essensielt i denne filmen for å føle nærhet til karakterene.
- Dukkefilm er mitt hjerte nært. Jeg liker å se overflaten av hva det er laget av. Samtidig ville jeg bruke et uttrykk hvor du kan involvere elementer fra virkeligheten, slik at du blir minnet på at det handler om virkelige mennesker underveis.
Ideen til filmen kom da Mats bodde i Palestina og jobbet i barnehage, gjennom et solidaritetsprosjekt. Det startet med en dokumentarfilm Mats var en del av, «Out of place out of time». Intervjuene til denne filmen ble en del av forarbeidet til Tårnet.
- Jeg hadde lyst til å nå flere mennesker, derfor ville jeg lage en animasjonsfilm. Jeg ønsket å gi en historisk kontekst gjennom generasjonsfortellinger. Samtidig ønsket jeg å si noe om hvordan det er å bo i en leir i dag og lage portretter av menneskene som bor der.
Mye av de historiske tilbakeblikkene i filmen er basert på boken «What it means to be a Palestinian» samt andre bøker. Karakterene i filmen er inspirert av virkelige mennesker Mats møtte i leiren.
- Det viktigste for meg med å lage filmen var å lage den for de som bor i leieren. Når du er i leieren er du der som gjest, og menneskene tar godt vare på deg. Gjestfriheten ligger langt fremme; du får og får men føler ikke at du får gitt noe tilbake. Så dette var min gave til menneskene jeg møtte i leiren. På denne måten kunne jeg gi noe tilbake.
Mats forteller videre at dette er mennesker som føler seg glemt og føler at historien deres er glemt. Han ville derfor også at filmen skulle bidra til å menneskeliggjøre flyktninger.
- Der mener jeg animasjon funker bra. At du klarer å forholde deg til de du ser i filmen og klarer å gå emosjonelt inn i det uten å tenke at det bare handler om «de der borte». Til dette er animasjon et godt redskap.
Historien fortelles fra Palestinernes eget perspektiv, selv om Mats ikke er Palestiner selv. Det har derfor vært viktig for han å få tilbakemeldinger fra Palestinere underveis, for å vite at det er riktig fremstilling av deres liv og hendelser.
- Det har vært viktig for meg under arbeidet med filmen at folk kan relatere seg til historien. Hva det vil si å vokse opp med krig og hva det vil si å bo i eksil og ha familien din spredd utover verden. Jeg har møtt publikum fra andre deler av verden også, som kan kjenne seg igjen i historien. Det er veldig fin tilbakemelding for meg å få, fordi her forteller jeg på en måte deres historie også.
Mats håper at filmen kan leve lenge. At den kan fortsette og vises bredt og ikke minst for ungdom, for å bidra til forståelse for og kunnskap om hverandres bakgrunn.
- Når ungdom i Norge ser noe på lerretet som de kjenner seg igjen i så tror jeg det kan være inngang til en veldig fruktbar diskusjon. Jeg håper at filmen på denne måte kan være med på å spre kunnskap og forståelse for hvem vi er og hvor vi kommer fra.