Colors

Som en motvekt til optimismen rundt Brasils imponerende økonomiske vekst, og gleden over å ha blitt tildelt fotball-VM og sommer-OL, tegner den svarte komedien Colors et portrett av tre unge mennesker som ikke får være med på festen. Mens president Lula gjennom TV-skjermen forsikrer nasjonen om at nå går alt så meget bedre, sløver døgeniktene Luca, Luiz og Luara rundt i São Paulos mindre attraktive områder. Luca er en tatovør uten kunder, som lever på sin bestemors pensjon. Luiz er en opportunistisk kriminell med lave ambisjoner, uten evne til å holde på jobber, mens hans kjæreste Luara drømmer om reiser og eventyr, og tar bilder av fly som tar av fra flyplassen hun bor ved. Formidlet i svart-hvitt, med underfundig humor, følger vi de tre gjennom en serie med nederlag. Luiz forsøker seg på illegalt salg av Viagra ved apoteket han jobber på, bare for å bli avslørt og utnyttet av sjefen. Luca, som er ute av stand til å ta telefonen, tar med seg vennene og bestemor på strandtur, men bilen de kjører havarerer. Luara er den eneste av dem som har tegn til oppdrift. Hun har et skal-skal ikke-forhold til en beundrer som jobber som pilot og vil ta henne med seg verden rundt, men hun føler seg bundet til Luiz som på sin side ikke nøler med å teste viagra med andre enn henne. Selv om Colors definitivt har et klarere plott og er mer fokusert, er det vanskelig å ikke se den i sammenheng med Richard Linklaters banebrytende klassiker Slacker (1991). Filmen er en betimelig påminnelse om at Sør-Amerikas skyggeside ikke alltid må være knyttet til en tilværelse med brutal vold og utbytting. Samtidig som deres håpløshet er overveldende, er filmen fyllt med en solid porsjon empati for sine karakterer. htb

Francisco Garcia (f. 1980) er en vaskeekte «paulista» med filmutdannelse fra Armando Alvares Penteado Foundation. Garcia har laget kortfilmer siden 2004, og Colors er hans første spillefilm.