Arabisk fra Cannes
Årets Cannes festival var den 65. i rekken, men mitt første møte med den desidert største og viktigste filmbegivenheten i verden. Cannes presenterer et mylder av film, ingen kan få med seg alt. Som prosjektleder for Arabiske Filmdager, lå mitt fokus naturlig nok på den arabiske verden.
Blant de ca 30 filmene jeg så, er høydepunktene verken Hanekes gullpalmevinner, Vinterbergs Jakten eller noen av filmene med Twilight-skuespillerne i hovedrollene. De får nok oppmerksomhet som det er. Jeg ønsker heller å trekke frem tre høydepunkter fra den arabiske verden som nok aldri kommer på norske kinoer, men som Film fra Sør eller Arabiske Filmdager forhåpentligvis får presentert i løpet av året som kommer.
After the Battle
(Youssry Nasrallah, Egypt, Main Competition)
Den første filmen jeg ønsker å trekke frem er After the Battle, den eneste arabiske representanten i hovedkonkurransen i Cannes. I tidligere år har det stort sett vært Youssef Chahine som har representert Egypt og det arabiske i denne prestisjetunge konkurransen, men nå har hans tidligere assistent og med-regissør Youssry Nasrallah oppnådd samme posisjon. Nasrallah er en gammel ringrev innen egyptisk film, og en av de få som nyter en viss anseelse i vesten i tillegg til å lage filmer som er populære i hjemlandet. After the Battle, eller Etter Hendelsen som er en mer direkte oversettelse av den arabiske tittelen, kunne knapt vært mer aktuell. Temaet er Egypts skjebne etter Mubaraks avgang. Vi har sett mange dokumentarer produsert med dette som utgangspunkt, men After the Battle representerer det første forsøket på en spillefilm, og den treffer ganske godt.
Nasrallah tar et lurt grep ved ikke å plassere hovedpersonen blant de revolusjonære heltene, men heller lar oss følge en av dem som ikke bare var skeptiske til revolusjonen, men som faktisk red inn på Tahrir-plassen på kamel og angrep de revolusjonære. Plottet tar utgangspunkt i et noe usannsynlig kjærlighetsforhold mellom en mann fra utkant-slummene i Kairo og en egyptisk journalist som møter hverandre i forbindelse med en reportasje. Filmen viser hvordan strukturelle problemer som klasseskiller og kjønnsulikheter fortsatt eksisterer, samtidig med at de politiske omveltningene vi ser nå får konsekvenser. Filmen falt litt i skyggen av andre mer profilerte filmskapere i hovedkonkurransen, og fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått. Til tross for at den er litt for lang og ønsker å tematisere litt for mye på en gang, er After the Battle et strålende eksempel på hvordan fiksjonsfilm, i nesten større grad enn dokumentar, klarer å aktualisere virkeligheten på nye og forfriskende måter.
Se traileren her.
Horses of God
(Nabil Ayouch, Marokko, Un Certain Regard)
Mitt andre høydepunkt er fra det arabiske landet som har den raskest voksende filmindustrien om dagen, Marokko. Nabil Ayouch er blant Marokkos mest anerkjente filmskapere. Særlig mesterverket Ali Zaoua: Prince of the Streets fra 2000 burde alle filminteresserte ha i sin samling. Etter Ali Zaoua ble Ayouch hanka inn for å lage kommersiell film, og resultatet ble den noe middelmådige magedans-komedien Whatever Lola Wants (2006). Forventningene mine var derfor store da jeg så at Ayouch har vendt tilbake til Marokko i sin nye film, Horses of God. Resultatet er også mesterlig.
Vi følger en gruppe unge mennesker som lever i slummen i Casablanca. Dette er forøvrig samme location som Ayouch brukte i Ali Zaoua, og, nå som da bruker han amatørskuespillere som faktisk har vokst opp der. Historien er langt i fra ny. Vi ser hvordan disse guttene vokser opp under vanskelige forhold, og hvordan islamister etter 11. september 2001 utnytter dette til sin fordel. Filmens store styrke ligger imidlertid i regien. Skuespillerne er mesterlig instruert, dramaturgien bevarer spenningen gjennom hele filmen, vekslingen mellom flyfoto og håndholdt kamera er elegant utført. Filmen ble møtt av stående applaus i Cannes. Dette kommer garantert til å bli en festivalhit over hele verden.
Se et klipp fra filmen her.
Sharqiyya
(Ami Livne,Israel-Palestina, Market)
Mitt tredje høydepunkt er en som gikk de aller fleste Cannes-besøkende forbi. Sharqiya ble kun vist i markedet, i de minste salene, men står likevel for meg som en av festivalens største filmopplevelser. Settingen er Negev-ørkenen i Israel, heltene er en Beduinfamilie som bor midt i ingenmannsland, langt unna nærmeste landsby. Mange filmer forsøker å finne nye vinklinger på Israel-Palestina, men de fleste blir låst i dikotomien mellom nettopp israelere og palestinere. Denne filmens genistrek er at den tar utgangspunkt i en glemt minoritet, beduinene. Beduinene har bodd i området i flere hundre år og har måttet tilpasse seg alle omveltningene som har skjedd. De er ikke palestinere, ikke israelere. Dette gir utgangspunkt for et friskt blikk på en noe overtematisert konflikt. Jeg skal ikke avsløre mer av plottet enn å si at familien i første scene får beskjed om at alle husene deres skal rives av den israelske hæren, og at familiefaren på ulike vis forsøker å forhindre dette. Gode karakterskildringer og et flott jazzinspirert fagott-drevet soundtrack gjør dette til en stor filmopplevelse!
Den arabiske verden var ikke representert med mange filmer i Cannes i år. Det er et paradoks at fokuset på regionens filmindustri har blitt så stort i en periode hvor det faktisk er vanskeligere å lage film enn på flere tiår, særlig land berørt av den arabiske våren, som Egypt, Syria og Tunisia. Men årets Cannes-festival viser at selv om ikke produksjonen er enorm, er talentet absolutt til stede. Forhåpentligvis går regionen ut av den arabiske våren med lettere forhold for kunstnere enn det som har vært tilfelle tidligere. I så fall har vi mye i vente på filmsiden i årene fremover. I mellomtiden gleder vi oss til å presentere de gullkornene som allerede finnes!