Grenseløs musikk
Nitin Sawhney møter hvert prosjekt som om det var det første. Da sprenger rammene for genre og nasjonalitet. Verdensstjernen spilte i Oslo Konserthus under årets Film fra Sør-festival.
På scenen under Mela-festivalen nikker han til rytmen fra en barkrakk i skyggen av de andre musikerne. Når han strekker frem hånden til hilsen, er det med blikket rettet mot bakken. En beskjeden og ubarbert mann med krøllete ører og mørke ringer under øynene. Og med klodens kanskje tetteste agenda.
Blant verdenskjente Nitin Sawhneys vell av prosjekter er det stumfilmforestillingen A Throw of Dice det norske publikum nå kan glede seg til. Filmen er laget i India i 1929 av den tyske regissøren Franz Osten. Lenge støvet den ned i arkivene til The British Film Institute, før den ble restaurert og gitt nytt partitur av Sawhney. Nå har han reist verden rundt med sin forestilling og fylt konserthus etter konserthus – blant annet i London, Sydney, Doha og Amsterdam.
Under Film fra Sør-festivalen i oktober står Sawhney på scenen i Oslo Konserthus sammen med Oslo-Filharmonien. Her skal han gi liv til Ostens eksotiske bilder av India med sin egenkomponerte musikk.
Episk, eksotisk – og totalt urealistisk
– Franz Osten er Edward Saids verste mareritt! Men filmen er fra 1929, og er fremfor alt et historisk dokument. Den viser en tysk regissørs holdning overfor India og er løselig basert på sanskrit-eposet Mahabharata. Det er en nydelig mytologisk fortelling om to konger som kjemper om den samme kvinnen og det samme kongeriket. Bildet som tegnes er episk, grandiost og eksotisk – og samtidig totalt urealistisk. Filmen er verken indisk eller vestlig og heller ikke befestet i tid eller sted, nettopp fordi den forteller et eventyr. Som komponist må jeg skape en verden i denne verdenen som finnes i filmen. A Throw of Dice har sitt språk, sin følelse, og jeg kan ikke dømme den basert på standarder fra i dag.
– Ved å sette musikk til filmen gir du den nytt liv. Filmen reflekterte kanskje et eksotifiserende blikk på India da, i 1929, men er nå blitt noe annet. Hvordan arbeider du frem musikken?
– Å skape musikk til en stumfilm er å ta over dialogens rolle, ta over alle lydeffektene og hele den narrative utviklingen. Musikken skaper en emosjonell undertekst. Om musikken ikke tilfører bildene noe, bør man heller la filmen forbli stum. For meg handler det om å skape et musikalsk språk som anerkjenner hvor vi står nå, men et språk som samtidig har en følelse for tiden filmen ble laget i.
Søt eller sofistikert?
– Hadde du en idé om å skape et musikalsk uttrykk som opponerte mot filmens språk og Ostens blikk på India?
– Jeg tenkte på dette, men visste ikke hva jeg skulle opponert mot. Da jeg nylig satte musikk til Alfred Hitchcocks stumfilm The Lodger, kunne jeg opponere mot, eller snakke med, Bernard Hermans musikk til samme film. Med A Throw of Dice forsøkte jeg å finne et helt nytt språk, fordi det ikke fantes noen Bernard Herman å referere til, det fantes ingen å snakke med. Jeg forsøker å se det Osten så. Å jobbe med en regissør som er i live betyr å stille spørsmål om hvor ideene stammer fra. Å jobbe med en død regissør betyr å gjette seg til hva hans tanker og visjoner var.
– Du snakker mye om å skape et nytt språk. Hva slags språk finner vi i A Throw of Dice?
– Filmen forteller et romantisk eventyr om en søt, uskyldig og naiv verden. Det er denne naiviteten jeg forsøker å finne et språk for. Konkret og musikalsk bringer jeg inn bansuri-fløyten og andre indiske klassiske elementer sammen med min forståelse av disse. Osten ville nok heller gått for noe klassisk vestlig, som pianomusikk. Jeg bruker også slike elementer, men med en slags eventyrlig tilnærming. Det er mer interessant for meg å finne det rette språket til filmen enn å lage et sofistikert musikalsk uttrykk. Jeg finner den musikken som føles riktig til bildene – til min opplevelse av bildene. Selv om filmen er fylt av dramatikk og storslagne episke scener, er A Throw of Dice mer som et barneeventyr.
Skulpturen i steinen
– I et intervju har du sagt at du ikke liker å kategorisere musikk og musikere etter sjanger og nasjonalitet fordi det hindrer oss i å se hva artisten står for. Samtidig blir du promotert som «A Latter Day Renaissance Man»?
– Jeg lager bare musikk. Selv tenker jeg på Rabindranath Tagore som en renessansemann. Han var en bengalsk dramatiker, filosof og maler – et universalgeni! For meg betyr ordet renessanse noe svært solid. Jeg vil lage menneskelig musikk som ikke forholder seg til grenser, nasjonalitet eller genre. På den måten har jeg alltid vært opptatt av ideen om endring. Jeg tenker annerledes om musikk, men vet ikke om det gjør meg til renessansemann.
– Tenker du på musikk som noe grenseløst?
– Ja, jeg tror musikken er grenseløs. Musikk er følelsenes språk. Michelangelo sa at skulpturen fantes i steinen – det var ikke kunstneren som formet og skapte den. En som skaper, kanaliserer en følelse som allerede finnes. Jeg tror at det finnes bevissthet overalt rundt oss og at vi som mennesker kan koble oss til denne. Jung beskrev det som en kollektiv bevissthet. Se bare på hvordan fuglene flokker seg sammen mye raskere enn den enkelte fugls reaksjonstid. Noe trekker dem sammen, og dette noe virker raskere enn fuglene kan reagere. Det samme gjelder for samfunnet. Vi beveger oss sammen som en strøm av elektroner. En strøm av kreativ energi som vi alle tar del i og kan benytte oss av.
Starte på null
– Prøver du å gjøre et poeng av denne grenseløsheten, eller besitter du den som kunstner?
– Det eneste som teller er prosjektet. Ingenting annet betyr noe! Hver gang jeg nærmer meg et prosjekt, gjør jeg det som om det var første gang. Utfordringen er å oppdage den unike stemningen som springer ut fra det.
– Så på et vis starter du alltid på null?
– Ja, alltid.
– For så å finne det rette språket for denne stemningen…
– Det finnes der. Hvis du åpner deg, lytter på en ren måte og lar alle fordommer ligge, vil det komme. Det er åpenhet og ydmykhet vi bør strebe etter. Vi behøver ikke umiddelbart å stemple et prosjekt med vår egen personlighet – den vil tre frem i det vi gjør uansett.
– Kan vi se Nitin Sawhney i din musikk?
– Helt klart! I A Throw of Dice, utvilsomt! Alt jeg gjør, inneholder meg, men alt jeg gjør viser også frem ulike aspekter ved meg. Et menneske er den totale summen av mange dager, av et helt liv. Slik det tar tid å bli kjent med et menneske, tar det også tid å forstå hvordan en musiker nærmer seg sitt materiale. For å forstå min musikk må man ha en følelse for spennet i alle de prosjektene jeg jobber med.
«Just close your eyes…»
Ved siden av sine mange prosjekter har Sawhney også gitt ut ni studioalbum. Blant dem finner vi Beyond Skin (1999), Prophesy (2001), London Undersound (2008) samt det nyeste Last Days of Meaning (2011). På sin siste plate har Sawhney skapt karakteren Donald Meaning – en bitter, trangsynt og ensom mann som får stemme og liv av skuespilleren John Hurt. Donald er redd for innvandrere, terrorister og verden utenfor huset. Han raser over sitt eget liv, sin barndom, samfunnet som omgir ham og over en kassett han har fått tilsendt av eks-kona. Kassetten inneholder albumets sanger. Og Donald lytter.
– Du ser musikken som grenseløs og den skapende som bærer av denne grenseløsheten. Det er en vakker tanke, som binder kunsten til livet og som sier noe om menneskets potensial. Men når vi lytter til ditt siste album, Last Days of Meaning, er det helt andre sider ved mennesket som blir tatt opp. En tekstlinje lyder: ”Just close your eyes…”
– ”…and blame the world.”
– Dette blir det motsatte av det vi akkurat snakket om. For i hvilken grad utnytter vi vårt potensial? Hvem er Donald Meaning?
– Da jeg var i England i fjor, opplevde jeg at mange politikere var direkte aggressive mot innvandrere. Det finnes mye frykt i samfunnet, mange er redde for at innvandrere skal ta over landet. Jeg ville skape en karakter som kroppsliggjorde denne holdningen. Donald er redd for alt og alle. Banker noen på døra, ber han dem om å forsvinne. Han vil være i fred i sin egen lille verden og skylder på andre for alt som har gått galt. Karakteren speiler sider ved samfunnet vi lever i. Vi tar ikke tak i egne problemer og spør ikke hva vi selv kan gjøre for å få det bedre.
– Er han typisk for vår tid?
– Ja, han er designet for å vise frem en holdning jeg mener lever veldig sterkt i vår tid. Han er trangsynt, ubevegelig og veldig forskanset. Han vil forsvare alt han eier, og er redd for at noen skal ta det fra ham. En slik holdning kan i det ytterste føre til galskap – slik dere i Norge har erfart. Likevel lar mange denne holdningen krype inn i sinnet. Det kan være vanskelig å ta innover seg sitt eget liv og å begi seg ut i det ukjente. Mange føler seg truet av å måtte være åpne for allting, måtte lære av allting, og å måtte utvikle seg. Jeg tror det er dette karakteren handler om. Kassetten inneholder ord om empati, felles minner og håp. I begynnelsen lytter Donald med sinne, men han lytter. Enn så sterkt han forsøker å fortrenge budskapet, trenger det seg inn i ham. Og gradvis forandrer han seg. Fordommer handler ikke egentlig om å forsvare seg eller om å være sint, men fordommer forsterker sinnet. Og av sinne kommer mer sinne. Albumet forsøker å forstå disse menneskene, og foreslår hvordan vi kan skape en annerledes verden for mennesker som er så sinte.
Verdensbevisst
– I et intervju har du sagt at du ikke tar et politisk, men et menneskelig standpunkt. Men du befinner deg i et betent felt?
– Hvis grunnideen hadde vært at alle mennesker verdsettes likt, ville ikke politiske problemer ha eksistert. Politikk handler om å verdsette én gruppe høyere enn en annen. Den eneste politikeren jeg har møtt som ikke tenker slik er Nelson Mandela. Han brukte politikk til å styrke sin menneskelige tenkning. Alle mennesker er likeverdige, det vet vi. Men vi har kommet til et punkt hvor vi rett og slett må kjempe for denne tenkemåten. Og dette er ikke en politisk måte å tenke på – den er menneskelig!
– En ny måte å tenke på?
– Jeg tror det er en veldig gammel måte å tenke på, men samfunnet er blitt svært politisert. Vi fødes åpne, uten fordommer og hat, men mister denne barnlige styrken når vi blir eldre. Vi må bevare denne åpenheten i oss.
– Og som barnet går kunstneren til sitt prosjekt, åpen og fordomsfri… Og da vil vi spørre: Hvor er vi på vei, og hva er din drøm for denne verden?
– Jeg vil gjerne tro at vi beveger oss mot et punkt der vi tar like godt vare på alt og alle. Den dagen politikere og mediene ikke prioriterer en gruppe mennesker over en annen tror jeg at vi har oppnådd noe. Dette handler om å utvikle en menneskelig bevissthet – faktisk en verdensbevissthet.
– Kan vi ta et bilde av deg?
– Ja, klart. Skulle ønske jeg hadde barbert meg.
Nitin Sawhney er britisk-indisk musiker, multi-instrumentalist og komponist. Han har samarbeidet med et spenn av personligheter –Anoushka Shankar, Paul McCartney, Nelson Mandela, John Hurt, Imogen Heap og Jeff Beck, for å nevne noen.
Sawhney er en kjerneperson på Asian Underground-scenen i Storbritannia, har komponert musikken til BBC-dokumentaren The Human Planet, til Alfred Hitchcocks stumfilmklassiker The Lodger: A Story of the London Fog (1927), og til det indiske kjærlighetseventyret A Throw of Dice (1929), basert på sanskrit-eposet Mahabharata. Dette er et av to hovedverk innen hinduismen, ifølge tradisjonen skrevet på 300-tallet f.Kr. Med sine 24 000 vers, er dette det lengste sanskrit-verket som finnes. Sawhneys siste prosjekt har vært å komponere musikken til den anerkjente regissøren Deepa Mehtas nye film Midnight´s Children, basert på Salman Rushdies roman ved samme navn. Filmen hadde premiere på Toronto International Film Festival i september.