KVINNER PÅ RANDEN AV KONKURS I PARAGUAYS FØRSTE INTERNASJONALE SPILLEFILM NOENSINNE
I motsetning til i nabolandene Brasil, Argentina og Uruguay har filmmiljøet i Paraguay vært nærmest ikke-eksisterende. Med Sørfond-støttede Arvingene har Marcelo Martinessi brakt håp til paraguayansk film, og filmen vant hele fire priser ved årets Berlinale.
I Arvingene, Paraguays første internasjonale spillefilm, står forholdet med mellom det middelaldrende samboerparet Chela og Chiquita i sentrum. Begge kommer fra hovedstaden Asuncións øvre sosiale og økonomiske sjikt, men opplever nå at pengene er i ferd med å ta slutt. Den nye økonomiske hverdagen tynger på forholdet, og de to kvinnene begynner etter hvert å selge unna personlige gjenstander. Det er alltid Chiquita som alltid har vært den utadvendte i forholdet, og en dag havner hun i fengsel som følge av økonomiske unndragelser. For den mer forsiktige Chela blir dette muligheten til å sakte krype ut av skallet sitt, og hun starter etter hvert en slags privatsjåførtjeneste for nabolagets eldre kvinner. Vi følger hennes personlige reise gjennom regissør Marcello Martinessis avdempede og nærgående filmatiske blikk.
Les mer om filmen og kjøp billetter her.
Var det vanskelig å pitche en film med to middelaldrende kvinner i hovedrollen?
–Nei, det var egentlig ikke det. Jeg kommer fra et land hvor det lages veldig få filmer. Så mange mulige investorer og produsenter vil være interessert i – og i hvert fall lese – en pitch med handlingen lagt til Paraguay. Når det gjelder de middelaldrende karakterene, må jeg bare være ærlig å si at i denne fortellingen er følelsen av tid essensiell. En hver rynke i ansiktene til Chela og Chiquita er en viktig for karakteroppbyggingen, forteller Martinessi.
Når det gjelder finansieringen av filmen kom den fra en lang rekke av land:
– Ved siden av noen midler fra Paraguay, fikk vi først støtte fra Tyskland, Uruguay og Norge (gjennom Sørfond). Etter hvert kom også Frankrike og Brasil på banen. Det viktige for oss var ha å ha partnere som hadde tro på prosjektet.
I tillegg til at personene i filmen i all hovedsak er mennesker som har levd en stund, kjennetegnes Arvingene av det faktum at det nesten bare er kvinner i rollene. I løpet av filmen er det kun én mann med en replikk.
–Jeg vokste opp i en verden formet av kvinner: Mødre, søstre, bestemødre, tanter og nabokoner. Jeg ønsket at min første film skulle handle om at kvinnemiljø. Dette er noe som alltid har interessert meg, spesielt etter jeg så Rainer Werner Fassbinders filmer.
Regissøren fortsetter: – Desto mer jeg tenker på det, desto mer blir det klart for meg at mannsrollen i det Paraguay jeg vokste opp i nærmest utelukkende var formet av militæret og den katolske kirken. Det var lite rom for å være seg selv, så mange av oss vokste opp med lånte identiteter. Da jeg skulle lage film var jeg rett og slett mer komfortabel med å fremstille en ”kvinneverden” som virket mer komfortabel og organisk for meg, og som har vært viktig i oppveksten min.
Filmen karakterer spilles av en miks av meritterte skuespillere og nykommere. Fortell om hvordan dere valgte ut skuespillere.
– Dette er faktisk Ana Bruns (Chela) første film noensinne. Riktignok har hun spilt noe teater tidligere, men forrige gang var hele 15 år tilbake. Margarita Irun (Chiquita) derimot, er en berømt paraguayansk teaterskuespiller med en mer enn 50 år lang karriere bak seg. Hun har noe erfaring fra TV, men dette er bare hennes andre filmrolle. Ana Ivanova (Angy) er en berømt skuespiller fra Asuncións teaterscene. Vi er jevnaldrende, og jeg har fulgt med på henne de siste årene, både i teateret og i en rekke kunstinstallasjoner og kortfilmer. Fellesnevner for disse tre var at jeg følte at de var på et spesielt sted i livene sine, på jakt etter en utfordring. Med andre ord den perfekte inngangen til å spille i et drama.
Resten av skuespillerne i filmen er en salig miks av profesjonelle og personer uten skuespillererfaring. Nidia Gonzalez som spiller hushjelpen Pati er Martinessis nabo på ordentlig, mens María Martins som spiller Pituca er Ana Bruns beste venninne. Damene som spiller innsatte i fengslet, holder i virkeligheten til i fengslet Buen Pastor i Paraguay.
Noen har sammenliknet Ana Bruns Sølvbjørn-vinnende prestasjon med Isabelle Hupperts rolletolkninger. Kan du se den sammenlikningen?
– Jeg elsker rolletolkningene til Isabelle Huppert, og jeg er sikker på at Ana Brun føler seg beæret over den sammenlikningen. Karakteren hun spiller hører definitivt til eliten i Paraguay med europeisk bakgrunn, så den sammenlikningen gir mening til en viss grad. Chela er ikke klassisk kvinnelig latinsk karakter med følelsene utenpå kroppen, hun holder en viss avstand til personene hun møter.
– I preproduksjonen var Ane Brun den første skuespilleren jeg valgte ut. Jeg trengte en kvinne som kunne spille ut rollen og portrettere en personlig reise uten for mye dialog. Først etter jeg hadde funnet henne, var jeg i stand til å begynne å se etter de andre skuespillerne til filmen. Jeg var helt sikker på at hun var I stand til å forstå karakteren, siden hun selv kommer fra den delen av samfunnet. Hun vet hvordan avstanden mellom hennes karakter og personer fra andre lag av samfunnet skal fremstilles. Forskjellen på hvordan hun snakker til en hushjelp og en samboeren sin foreksempel. Selvsagt kjenner hun også til det som foregår i hodet til en kvinne, som ikke nødvendigvis materialiserer seg i ord.
Hvilke regissører lar du deg inspirere av i arbeidet ditt?
– Jeg liker regissører som Rainer Werner Fassbinder, Todd Haynes og John Cassavetes. En nyere inspirasjonskilde er argentinske Lucrecia Martel. Hun fikk meg til å skjønne at jeg kunne fortelle historier med nærhet til mitt eget liv, satt til kjente omgivelser. Jeg er dessuten veldig inspirert av den paraguayanske forfatteren Gabriel Casaccia, som på femtitallet skrev om det paraguayanske borgerskapet da alle andre bare lagde heltefortellinger.
Arvingene er som tidligere nevnt den første internasjonale spillefilmen fra Paraguay. Hvordan er egentlig filmindustrien i landet?
– Det er umulig å snakke om paraguayansk film uten å være obs på de mange årene hvor det var umulig å lage film i landet. På seksti- og syttitallet, da de andre latinamerikanske landene fortalte sine egne historier på det store lerretet, forble mitt hjemland usynlig. For min generasjon er det å bygge opp en filmindustri en stor og viktig utfordring. Vår første kinolov ble først vedtatt nå i juni, og vi håper på at et filminstitutt vil se dagens lys snart. Da jeg skrev manuset om Chela og Chiquita ble jeg klar over at prøvde å lage en dialog med de mørkene årene og med et samfunn som ikke ønsker forandring, og vil fortsette å skjule seg i mørket.
I Paraguay er det fortsatt et land med mye homofobi. Hvordan har filmen blitt mottatt i det skeive miljøet i landet?
-Filmen har fått veldig god mottakelse. Organisasjonen Aireana, som kjemper for lesbiskes rettigheter, hjalp oss underveis i filmen, blant annet med karaokescenen i starten av filmen. Men det er fortsatt mange fordommer i Paraguay. Da filmen skulle få en nasjonal hyllest i senatet i april var under halvparten av medlemmene til stede. Mange av de som ikke var der ønsket å vise sin motstand mot at filmen viste et lesbisk forhold. For å toppe det hele ropte en kvinnelig representant ”kom deg ut herfra, din lesbe”, til Ana Brun. Hun klarte ikke en gang å skille mellom skuespilleren og rollen hennes. Jeg var faktisk ikke klar over at fordommene stikker så dypt i landet mitt. Dette viser at Paraguay fortsatt er et veldig intolerant land på noen felt.
Hvor viktig har suksessen ved Berlinalen vært for å promotere filmen?
- Tilstedeværelsen både i konkurransen, i pressen og blant publikum i Berlin hadde veldig mye å si. Dette er tross alt en liten film fra et lite land. En journalist kalte filmen en representant for ”den nye paraguayanske filmen”. Jeg spurte etterpå: –Hvordan kan noe være den nye paraguayansk filmen? Det finnes jo ikke noen gammel paraguayansk film.
Norsk Filmproduksjon er norsk co-produsent og Fidalgo er norsk distributør på filmen. Ordinær premiere 16. november.