Mamma: Perspektiver
«Mamma» er lokal og global. Individuell og universell. En institusjon og en del av den private sfæren. Elsket og hatet.
Hun er en person vi vokste opp med og ble formet av – en bauta i livene til de fleste av oss, på godt og vondt. I årets program møter vi mødre som forsoner en landsby, overlever på gata, trosser en diktator – og velger sine egne døtre.
Mødre og forsoning
Den særdeles sterke Ben'Imana fra debutanten Marie-Clémentine Dusabejambo avslutter med en kort tekst: «To Our Mothers». Filmen følger kvinnene i en liten landsby i 2012, og landet er midt i et oppgjør med folkemordet i 1994. Sentralt i prosessen står Veneranda, som har fått det vanskelige oppdraget med å organisere samtaler mellom overlevende og gjerningspersonenes familier, i håp om at landsbyen kan begynne å bevege seg videre etter grusomhetene som har berørt alle. Midt oppi dette blir datteren hennes gravid, og da hun finner ut hvem faren til barnet er, rives gamle sår fra fortiden opp igjen.
Dusabejambo har beskrevet Rwanda som et matriarkalsk samfunn der kvinner har stor, indirekte makt. Etter å ha mottatt Caméra d'Or-prisen i Cannes dedikerte hun den til mødrene: «To those mothers who are at the very root of a nation’s healing. These mothers who, through error and the unspeakable, have found the strength to stand tall with dignity. And even more so, who have found in their hearts the capacity to give, to forgive, and to move forward – even imperfectly, even painfully, even sometimes without succeeding.»
Ben'Imana
Mødre sett fra et klasseperspektiv
I brasilianske The Best Mother in the World ser vi en helt annen skildring av en mors motstandskraft. En mamma med to små barn flykter fra hjemmet og fra en voldelig ektemann. Her må de overleve på gata, men moren gjør det beste ut av livet til tross for omstendighetene de befinner seg i. Filmen kommer fra Anna Muylaert, som i flere av filmene sine – spesielt i The Second Mother og Don't Call Me Son – har utforsket morsrollen gjennom skildringer av det enorme klasseskillet i Brasil.
Moren i filmen, Gal, er catadora. Dette er menneskene som drar tunge vogner med resirkulerbart avfall gjennom gatene i São Paulo. I et intervju har Muylaert fortalt hvordan ideen til filmen oppsto da hun møtte en catadora som tok med barna på jobb. De tidligere filmene hennes har ofte vært satt i Brasils middelklassemiljøer. Her flytter hun seg over i arbeiderklassen og skildrer en mor som må finne tilbake til selvrespekten for å kunne være den beste moren, til tross for omstendighetene.
The Woman Who Poked the Leopard
Mor eller aktivist
I en helt annen skildring møter vi en aktivistmor i Uganda. Dokumentaren The Woman Who Poked the Leopard følger feminist, kjønnsforsker, antropolog og poet Stella Nyanzi. Hun er ikke redd for å stå imot diktatoren Yoweri Museveni. Men aktivismen får også konsekvenser for familien.
Nyanzi er kjent for noe hun selv kaller «radikal uhøflighet». Dette er en ugandisk tradisjon for å utfordre de med makt gjennom offentlige fornærmelser. Et dikt der hun fornærmet Museveni førte til at hun ble fengslet og torturert. Samtidig som hun er en viktig aktivist som snakker imot makten, er hun også mor til tre. Hvor går grensen mellom ansvaret man har som medborger og aktivist, og ansvaret man har som forelder? I et intervju forteller hun: «My deepest regret is the effect of every night I slept away from my children.»
Elephants in the Fog
Å velge å være mor
En mor trenger ikke alltid være biologisk. Dette skildres på en vakker måte i årets avslutningsfilm, Elephants in the Fog. Filmen følger en gruppe fra kinnarmiljøet i Nepal. Filmen er en øm og sterk fortelling som skildrer det sterke båndet mellom Pirati, en matriarkalsk leder, og de valgte døtrene hennes. Filmen er en svært god skildring av å måtte skape sin egen familie, og av å velge å innta morsrollen selv.
Regissør Abinash Bikram Shah har selv sagt at han har vært fascinert av kinnar-miljøets idé om valgte familier. Mor-datter-forhold bygger ikke på blod, men først og fremst på omsorg og kjærlighet. Hovedrollen Pirati spilles av skuespillerdebutant Puspa Thing Lama, som har vært transaktivist i Nepal i over 20 år. Dette er hennes første filmrolle, og hun har selv sagt at hennes egen mor, som oppdro tre barn alene, var en viktig inspirasjonskilde.
The Best Mother in the World
Filmene som trekkes fram i årets hovedtema hyller hva en mor kan være på sitt beste, men viser også hvor sårbar morsrollen er – og hvordan samfunn, klasse og normer former den. Elsket og hatet, privat og politisk: Mamma er aldri bare én ting.
