Midtøsten på film
Vi er ikke akkurat bortskjemte med filmer fra Midtøsten her til lands, men under årets Film fra Sør gir vi deg muligheten til å se flere godbiter fra denne delen av verden. Vår skribent Martine Cecilie Vik gir deg et lite innblikk i den nyere arabiske filmhistorien.
Mitt første møte med Midtøsten på film var Walt Disney´s Aladdin i storsalen på Fokus på kino i 1992. Og det var stort! Helt uvitende om at handlingen finner sted i Kina i originaleventyret fra Tusen og én natt. I tegnefilmen ser Jasmin heller indisk ut og Aladdin sprader rundt i haremsbukser og en bitte liten vest. Om filmen hadde noe med det ekte Midtøsten å gjøre var for meg revnende likegyldig, det var et første magisk møte med noe fremmed, mystisk og fjernt.
For hva er Midtøsten om ikke tidligere sultanater, oljerike gulfstater, tørt ørkenland og saftige, men fullstendig politisk ukorrekte, Jaffa-appelsiner. En kaleidoskopisk religion så mangfoldig at den ikke lar seg forenkles til en setning i en artikkel. Hva rører seg på filmfronten, hvilke tendenser ser vi og hva er egentlig arabisk film?
Både Marokko og Egypt har betydelige filmindustrier med milliardomsetning. Atlasfjellene fortjener nok en Oscar eller to for mest brukte kulisse. Humoristiske Leila av Aziza Emir kom ut allerede i 1927 og tidlig egyptisk film kjennetegnes av komedie, sang og dans. Arabisk film laget for et arabisk publikum har et annet uttrykk en arabisk film laget for et europeisk publikum. Filmskapere i Marokko, Egypt og Libanon har hatt langt friere tøyler enn sine likemenn i naboland med småparanoide styresmakter, men internet og digitale media skaper nye forum for kreativiteten.
Og hva med kvinnene? Oftest sett foran kamera i rollen som fristerinne, hore og madonna. Eller «gjemt» bak et slør. Regissør Nadine Labaki tilbyr en mer nyansert versjon i Caramel, om ulike kvinnetyper i en skjønnhetssalong i Beirut. Labakis karriere startet faktisk med musikkvideoer for popikonet Nancy Agram. Hun har imidlertid blitt kritisert for å framstille kvinner som fjollete jåler kun opptatt av å pudre nesetippen. Sett i europeisk målestokk er libanesiske kvinner definitivt mer frigjorte enn sine saudiarabiske medsøstre, i allefall på utsiden. Boken Girls of Riyad, av Rajaa Alsanea, vitner om at det er ganske så hett også under de sorte abayyaene i Saudi-Arabia. Men hva er det våre arabiske medsøstre egentlig skal frigjøres fra?
Mohamed Diab forteller i 678 Kairo om hvordan ulike kvinner håndterer seksuell trakassering, som er dagligdags i den egyptiske hovedstaden. Den er også en replikk på solidariteten kvinner i mellom og minner oss på at det er ingen selvfølge at damer fra ulike samfunnslag og bakgrunn kjemper sammen. Osama av Siddiq Barmak synliggjør for eksempel forskjellen fra landsbygd til by. Uten utdannelse hvilken framtid har en jente fra bygda i Afghanistan? Hva drømmer hun om?
Madrasa-skolene har fått rykte på seg for å avle små illsinte koransiterende terrorister. Lattervekkende Four Lions, av Christopher Morris, tar bladet fra munnen og harselerer med religiøs fundamentalisme og viser oss hvor viktig det er å ikke se ørkenen for bare sand. Det er like mange retninger innen Islam som innen norsk rovdyrpolitikk og ekstremisme representerer bare en smule av kaken. Hany Abu-Assads Paradise Now gir et dypere innblikk i de komplekse grunnene til at noen faktisk velger selvmordsbombing og martyrdom.
Muslimer er like rasjonelle og irrasjonelle som alle andre i sine valg, som vi ser i Yacoubian Building, av Marwan Hamed. Reaksjonene på provokative Innocence of Muslims er ikke bare spontane, de kommer på oppfordring fra hissige imamer. Hvor enkelt er det ikke å mobilisere raseri mot Vesten i en region preget av arbeidsledighet, blodbad og usikkerhet uten at det nødvendigvis har noe med religion å gjøre.
Dagens yngre generasjon filmskapere er opptatt av den arabiske våren, som Yousry Nasrallahs After the Battle, som faktisk ble filmet mens det stod på som verst på Tahrir-plassen. En venn av meg hadde lenge tenkt å forlate Kairo, men etter revolusjonen så Sarrah Abdelrahman at det fantes en framtid for henne i hjemlandet.