Salg av Oslo Kino
Her følger styreleder Silje Riise Næss’ innlegg på Kultur- og utdanningskomiteens høringsinnlegg til salg av Oslo Kino 7. juni i Oslo rådhus.
Film fra Sør er glade for å bli tatt med på høring, som et levende eksempel på hva en by med en inkluderende breddekino kan få fram.
Film fra Sør sprang ut av dugnadsånd på Blindern for over tjue år siden. Allerede i 1993 inntok vi Oslo kinematografer, og i dag er Film fra Sør byens største filmfestival, og et av hovedstadens viktigste flerkulturelle tilbud. Hvert år i oktober viser vi over hundre filmer og presenterer en rekke toneangivende filmkunstnere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Vi tar også del i ulike satsinger og samarbeid på film- og kulturområdet, og har publikumsaktiviteter året rundt, som de nylig avviklede Arabiske Filmdager. Vårt årlige totalbesøk nærmer seg 40.000 på landsbasis.
Nå er vi redde for at alt dette vil kunne forvitre i den nye kinosituasjonen Oslo kan få.
For det er virkelig ikke gitt at det er rom for Film fra Sør i det nye kommersielle monopolet som kan oppstå med SF (gitt at de bygger Festningen kino), et selskap som, sammen med én annen utvalgt potensiell kjøper, får delta her og gjøre seg lekker som overtaker. Som filmelskere ser vi heller ikke ubetinget lyst på at to eller flere private aktører konkurrerer beinhardt på underholdningsfilm og kioskvarer i kinobygg som krysser kjøpesenterestetikk med logistikken i et parkeringshus. Men det er å foretrekke.
Ikke alle byer har en filmfestival som Film fra Sør. Ikke alle byer skal, eller kan ha en filmfestival i det hele tatt, kanskje, men Sandnes, nå Norges åttende største by, hadde en gang en flott barnefilmfestival. Etter privatiseringen måtte kommunen til slutt gi tapt overfor daværende eier, jeg siterer her fra Aftenbladets begredelige oppsummering i 2002:
”- Ifølge konsesjonsvilkårene skal FaBU arrangeres i samme form og størrelse som i dag, sier Henning Løland (fra Høyre).
Formannskapet håper de med sin uttalelse legger press på styret i Kino Z. Samtidig innser de at det ikke er så mye Sandnes-politikerne kan gjøre.
- Kino Z er et AS og kan egentlig gjøre som de vil. Alt vi kan, er å gi dem et råd, sier Henning Løland.”
Jeg skal komme tilbake til dette med konsesjonsvilkårenes maktesløshet, men la meg avslutte historien om Sandnes: Ti år senere fjernprogrammerer SF den nye kjøpesenterkinoen, og det er ingen festival eller andre kulturaktiviteter igjen. Nå frykter Bergen Internasjonale Filmfestival en lignende utvikling, heleid som de er av et Bergen Kino som er halvveis til salgs. Trondheim kommune har på sin side gått helt motsatt vei og satset på så vel kino som festival.
Film fra Sør mottar viktig støtte fra Oslo kommune til sin virksomhet, i fjor 700 000 kr av et totalbudsjett på drøye 5.5 millioner, men i parentes bemerket, er forholdet til kommune og kino er et helt annet enn det som er tilfellet for landets fire andre store filmfestivaler.
Hos Oslo Kino betaler vi leie på lik linje med distributører, og leverer et belegg som ligger noe over snittet. Når det er sagt, understøtter Oslo Kino Film fra Sør med sitt store apparat, og senest i år styrkes satsingen på oss ytterligere. Vi har våre tvil, om nye eiere på sikt vil være villige til å ta opp og videreutvikle denne tråden.
Oslopolitikere fra så å si hele spekteret har i det siste forsikret om fortsatt støtte til Film fra Sør. Det er vi selvfølgelig svært glade for, men det kan bli lite verdt uten at selve livsgrunnlaget vårt, kinoen som visningsarena, sikres.
Kinolandskapet i Norge er unikt, med en struktur der kvalitetsfilmen, filmkulturen og mangfoldet har vært ivaretatt hos én stor allmenn kinodriver i hver by. Det kommunale monopolet har motvirket en oppsplitting i store pengedrevne aktører og små kulturbærende private initiativ. Dette er en sedvane som er særnorsk, en sedvane man ikke uten videre kan forvente vil overleve i et strømlinjeformet utenlandskeid selskap, og som nærmest garantert vil gå dukken med en privat monopolist.
Den norske kinokulturen har også blitt båret oppe av dedikerte kinosjefer og kommunale kulturarbeidere, mens vi nå ser tendenser til at lokal kompetanse erstattes med sentralisert kjededrift. Og hvem vet om nye kinoeiere i Oslo i fremtiden vil rekruttere sin ledelse fra Nationaltheatret og kulturstudier i Bø, som tilfellet er med Geir Bergkastet og Christin Berg. Kanskje vil de heller programmere Oslo fra et annet sted i Skandinavia, for effektivitetens skyld. Oslo er dessuten, som dere vil få høre mange ganger i dag, portvokteren for filmtilbudet i resten av landet. Her kan både filmkunsten og ytringsfriheten komme under press.
Det kan lyde lett absurd å si at Oslo ikke klarer seg uten en kommunal kino, all den tid få hovedsteder i verden har noe slikt, men filmkulturen klarer seg ikke uten en politisk bevisst og godt styrt overgang til en eventuell ny kinosituasjon. Her vil jeg råde politikerne til å lytte til Oslo Kinos egne vurderinger, og til aktivt å tenke tilrettelegging for fremtidens kvalitetsfilmarenaer.
Byrådets fokus på pris favoriserer en kjøper hvis hjerte banker mer for bunnlinja enn for filmbredden. Svaret på alle slike påstander skal visstnok være: konsesjonsvilkår. Det er påfallende hvordan kun de som står bak salgsforslaget har tro på dette virkemiddelet, som ellers dømmes nord og ned i opinionen og pressen, som har vist seg vanskelig mellom mektige parter som staten og TV2, og som til alt overmål nok vil vise seg grunnlovsstridig i en eventuell rettslig prøving.
Konsesjonsvilkårene er uansett ubrukelige uten videre konkretisering. Kunne Film fra Sør vært nevnt som en eksplisitt forpliktelse, sammen med tallfesting og kravspesifikasjon av hva mangfold innebærer? Jeg merker meg at byråden stiller seg avvisende til det. La oss likevel ha nevnt det selv om vi primært vil ha forslagsstillerne til å forstå og innrømme at konsesjonsforvaltningstanken er en illusjon. Slik de innså i Sandnes.
NRK meldte i går at Oslo kommune har hastverk med å legge ut prospektet for salg. Vi i Film fra Sør frykter at en kjapp og forsert politisk prosess ved et par pennestrøk kan rasere det som er bygd opp gjennom 87 år med kommunalt monopol, og jeg vil derfor avslutningsvis sterkt oppfordre ansvarshaverne til å berede grunnen bedre, til beste for byens filmkultur og publikum. Slik at vi kan drive Film fra Sør i minst 20 år til.
Av styreleder Silje Riise Næss’ innlegg på Kultur- og utdanningskomiteens høring, 7. juni i Oslo rådhus.