Temaseksjon: Nord-Korea - Verdens mest surrealistiske filmindustri
Visste du at diktatoren Kim Jong-il hadde en av verdens største private filmsamlinger? At han kidnappet prinsen og prinsessen av sørkoreansk film og fikk dem levert på døren i Nord-Korea, slik at de kunne lage filmer for regimet?
Visste du at diktatoren Kim Jong-il hadde en av verdens største private filmsamlinger? At han kidnappet prinsen og prinsessen av sørkoreansk film og fikk dem levert på døren i Nord-Korea, slik at de kunne lage filmer for regimet? Film har alltid blitt brukt til propaganda i Nord-Korea. Før første gang settes en temaseksjon med alt fra samtidige dokumentarer til nasjonale propagandafilm på plakaten.
(Les om alle filmene som vises i vår temaseksjon Nord-Korea samt visingsoversikt HER).
En ny stjerne blir født
Filmen var et aktivt middel til å få propaganda ut til folket i Nord-Korea, og i dette øyemed er det mye som tyder på at Kim Jong-ils filmindustri var en av de mest innflytelsesrike – og mest absurde - filmindustrier på 70-tallet, noe som ikke er så merkelig når man tenker på diktatorens biografi.
Det sies at dagen Kim Jong-il ble født, åpenbarte en dobbelt regnbue seg og en ny stjerne kom på himmelen. Poden gikk i en alder av to uker, snakket når han var tre uker og når han ble tre år dyppet han fingeren sin i blekk og markerte en rekke japanske øyer på kartet. Kort tid etter ble disse truffet av en av de mest voldelige tyfonene i landets historie. Ja, når dette angivelig er virkeligheten, så er det kanskje ikke så rart at fiksjonsverden og filmindustrien også var et surrealistisk sted!
(Under)holdningsendring - fiksjonsfilm som propaganda
DPRK ble grunnlagt i 1948, og de påfølgende årene var viktige for regjeringens forming av staten. Ideologien skulle ikke nå innbyggerne gjennom debatter på lokale kafeer og bøker, men gjennom film. Det er enkelt å kontrollere, og distribusjonspotensialet var stort. Det var populært som både underholdning, kunst og utdanning. Folket var entusiastiske for mediet, og mest sannsynlig ville de ikke oppdaget at de ble matet propaganda – og hvis de gjorde, så kunne de i det minste bli underholdt og nyte opplevelsen. Dessuten er film en kollektiv opplevelse, som er perfekt for en autoritær stat som ønsker å infiltrere folkets sinn.
Filmens primære funksjon I Nord-Korea var (og er fremdeles) å forme tankesettet til innbyggerne. Til forskjell fra Sovjetunionen, hvor film på 40- og 50-tallet var et verktøy for å fremme filosofien om kollektivt eierskap og klassesystemets død, så var Nord-Koreas filmer - spesielt under Kim Jong-il - produkter hvis hensikt var å preke det totalitære regimes kjerneprinsipper. Med andre ord forkynnet de - eksplisitt og implisitt – et glorifiserende helgenbilde av landets store leder Kim Il-sung: Han var storheten selv og det største menneske som noensinne har eksistert, og ubetinget lojalitet til han og hans familie var den største dyd. Koreaner var den reneste rasen og siden Kim Il-Sung var den reneste av dem alle, ja, så var alt annet enn blind underkastelse å regne som landsforræderi. Ved å adlyde og underkaste seg den store lederen, så ville arbeidernes paradis bli en virkelighet.
Men hvordan i alle dager kunne nord-koreanerne finne seg i dette, tenker du kanskje? En periode så det ut som at arbeidernes paradis faktisk ble en virkelighet. Landet fikk store overskrifter i internasjonale medier, og vesten så til Nord-Korea med beundring over hvor raskt de hadde klart å bygge seg opp igjen etter tiår med krig og ødeleggelser. Landet ble et eksempel på at kommunismen var en velfungerende samfunnsmodell. Regimet påsto at alle innbyggerne hadde en meningsfull jobb, mat og tak over hodet. Alle landsbyene hadde elektrisitet og kriminalitet var ikke-eksisterende. Dette ble presentert som en sannhet både overfor landets innbyggere, og utad til det internasjonale samfunnet.
(My Home Village, trailer)
Diktatoren som ville dikte
Kim Jong-il ble erklært et filmisk geni med My Home Village i 1949, men filmkarrieren skøyt for alvor fart da den koreanske krigen endte i 1953, og Kim Il-sung hadde kvittet seg med alle sine rivaler. Alle utlendinger fra politikk, kultur og kunst ble utvist fra Nord-Korea. Landet isolerte seg fra verden utenfor, og måtte belage seg på lokale krefter. I 15 år ble filmmediet brukt til å fortelle historier om uselviske fabrikkarbeidere og eksemplarisk bondejenter – en visuell doktrine for landet, som vi kommer mer inn på litt senere i artikkelen.
Kim Jong-il drev filmstudioet til Nord-Koreas propagandadepartement før han ble verdens mest notoriske diktator. Han overtok lederrollen i 1968 og hadde et brennende engasjement og bankende hjerte for filmkunsten. Han var innehaver av verdens største private filmsamling som rommet over 15 000 internasjonale titler. Jong-iI satt timevis alene i kinomørket hjemme i sin egen stue, siden det var mot loven å se kulturprodukter fra andre land.
Han hadde derfor strenge tekniske krav til produksjonene. Diktatoren hadde ubegrensede midler. Som kompensasjon for sin manglende tekniske og praktiske erfaring med filmskapning ansatte han Choe Ik-Gyu, studioets foregående sjef, som sin høyre hånd. Innen kort tid hadde de alle tekniske og utstyrsmessige kvalifikasjoner for å skape film av internasjonalt kaliber. Med Jong-ils vestlige filminnsikt og Ik-Gyu formelle filmutdannelse etter stalinistisk og sovjetisk modell, ble de to landets ledende kreative filmduo. Jong-il var produsent og veileder og Ik-Gyu regisserte. Duoens første produksjon var Sea of Blood. Den ble en massiv kassasuksess og står som en av de udødelige klassikerne i nasjonens historiebøker.
Dette ledet til The Flower Girl – som var diktatorens store hjertebarn. Han var konsulent på manus, castet den ukjente Hong Yong-hui i hovedrollen, veiledet i klippen og var å finne på settet nesten hver eneste dag. Filmen ble en suksess både i Kina og Nord Korea og nådde til og med et bredt internasjonalt publikum. The Flower Girl vant en spesialpris ved Karlvory Vary i 1972 og ble med dette den første nord-koreanske produksjonen som høstet en internasjonal filmpris. Hong Yong-hui var filmens store stjerne, og oppnådde gudelignende status i landet. Hun er den dag i dag portrettert på 1-wok seddelen.
Film fra Sør viser The Flower Girl på festivalen, og du kan lese mer om filmen og når den vises HER.
(Hong Yong-hui fra The Flower Girl)
Man får tage det man vil have
Kim Jong-il hadde en unik innsikt i den internasjonale filmindustrien, og forstod at han måtte rekruttere nye krefter for at Nord-Korea skulle kunne hevde seg på den internasjonale filmscenen. Han lot være å sende landets sterkeste filmressurser på internasjonale filmskoler, av frykt for å miste dem til friheten som rådet i de aller fleste land. Forstålig nok.
Hvordan løste diktatoren floken med manglende filmkompetanse i eget land? Ved å være brutalt kreativ, bokstavelig talt. I 1978 beordret han kidnappingen av Sør-Koreas mest berømte skuespillerinne Choi Eun-Hee (Madam Choi) og hennes eksmann, også kjent som prinsen av sørkoreansk film; regissøren Shin Sang-ok. Eun-Hee ble regelrett puttet i en plastpose og fraktet til Nord-Korea, der hun levde et isolert liv i luksus og måtte delta på en rekke offisielle tilstelninger med Jong-il. I jakten på sin ekskone ble Shin Sang-ok også kidnappet. Dette ble starten på 8 års fangenskap, hvor paret ble tvunget til å lage filmer for Nord-Korea. Historien om San-ok og Eun-Hee fortelles for første gang på det store lerret i dokumentaren The Lovers and the Despot. Dokumentaren inkluderer arkivmateriale som ikke er vist tidligere, og gir et unikt innblikk i en historie og en samfunnslogikk man egentlig skulle tro hørte fiksjonsfilmen til.
Du kan se The Lovers and the Despot på Film fra Sør. Les mer om filmen og når den vises HER.
(The Lovers and the Despot, trailer)
Forbudt dagbok
The School Girls Diary er en av de nyere titlene vi har på programmet. Det er uvisst om filmen er fra 2005 eller 2007 – kildene strides. Men det skal være sikkert og visst at filmen var populær og en real blockbuster i landet. The Schoolgirl's Diary solgte over 5 millioner billetter i Nord-Korea og ble distribuert i flere europeiske land. Filmen er i senere tid blitt forbudt i landet, uvisst av hvilke grunner. Filmen er et ganske så sjarmerende og overraskende underspilt drama om skolejenta Su-ryeon, som bor rett utenfor Pyongyang. Selv om filmen er alt annet enn regime-kritisk, er de propagandistiske elementene overraskende underspilt, og det ideologiske budskapet om felleskap og oppofrelse for statens fremskritt blir intelligent portrettert gjennom utviklingen til Su-ryeon. Ganske likt tilfellet med The Flower Girl.
Les mer om The Schoolgirl’s Diary og se visningsoversikt HER.
Kvinner i fokus
Nord-Korea har alltid vært milevis foran Norge i andel av kvinnelige hovedroller. Dersom man skulle trekke inspirasjon fra landets filmkultur – så må det være på denne fronten. Kvinnelige hovedkarakterer er nemlig et fellestrekk for de fleste store titler i Nordkoreansk filmhistorie. Det er flere fortolkninger av dette. En tentativ forklaring kan være at Kim Jong-il virkelig forgudet sin mor, og brukte henne som inspirasjon i historieutviklingen. Moren var inspirasjonen for hans første film My Home Village, og Kim Jong-il følte seg alltid tettere på henne enn hans far som liten. Moren, Lee Min, var – etter Nordkoreanske historiebøker – en del av den Koreanske geriljaen. Hun var en kvinne med ben i nesa, og som kunne klare seg selv. Blant annet skal hun angivelig ha reddet ektemannen Kim Il-sungs liv i et bakholds angrep. Hun kastet seg foran han mens hun skjøt og drepte to japanere. Hun kjempet aggressivt, ble det sagt. Ikke nok med det – så var hun ubeskrivelig vakker med lange øyenvipper og solbrun hud og hun ble husket som rask og sjenerøs.
En annen forklaring var at Kim Jong-ils propaganda hadde en rekke plottkoder – både i form av handling og visuelle virkemidler:
- Heltene skulle alltid være unge og sunne. Oftest opptrådte de i form av unge, rød-kinnede og vakre jenter. Men unge sterke menn var også å se på lerretet.
- Dersom Sør-Korea eller Japan skulle vises som en del av filmens handling, så skulle landene aldri vises i solskinn. Kun i regn, og helst om natten. (Nord-Korea - «Arbeidernes paradis» - skulle selvfølgelig portretteres i solskinn).
- Amerikanske karakterer kunne ikke opptre normalt, men måtte ha én eller flere overdreve fysiske fasetter som for eksempel halting, store kinnskjegg eller morsom bart.
- Den store lederen Kim Il-sung skulle kun snakkes om og ikke vises – med unntak av en biofilm laget i 1982.
- Det tekniske utstyret var langt fra moderne, og det kan være forklaringen på at filmene hadde identisk visuell grammatikk med bl.a. flat lyssetting og ingen zoom.
(The Schoolgirl’s Diary, kort utdrag)
Nord-Korea sett utenfra
Under festivalen presenteres også dokumentarer om Nord-Korea, sett fra henholdsvis norske og russiske øyne.
I juni i år ble det kjent at den kjente kuratoren ved MOMA i New York, Sally Berger, mistet jobben fordi hun kansellerte visningen av Vitaliy Manskiys Under the Sun uten å koordinere det med sin sjef. Berger skal angivelig ha forkastet filmen av frykt for konsekvensene filmvisningen ville medføre. Manskiy besøker Film fra Sør-festivalen, og vi gleder oss til å grave dypere i den regisserte Nordkoreanske virkeligheten han har fanget på film.
Dette er et unikt innblikk i den regisserte virkeligheten som er den faktiske hverdagen til mange nordkoreanere. Du kan lese mer om Under the Sun og samtalene HER.
(Under the Sun, trailer)
Morten Traaviks kontroversielle prosjekt
Mange husker nok at det kokte i debattspaltene i 2015 når den kontroversielle, norske kunstneren Morten Traaviks satte opp den første vestlige rockekonserten i Nord-Korea. Liberation Day tar deg med bak kulissene til verdens mest surrealistiske konsert i den kalde krigs siste utpost. I salen venter tidenes tøffeste publikum – 1 500 nord-koreanere som aldri har blitt eksponert for vestlig, alternativ rock. Traavik drar Laibach gjennom sensurens trange nåløye, og bandet leverer musikalske godbiter som «The Sound of Music», «Do-Re-Mi», «Life is Life» og «The Final Countdown». Kulturkritiker og filosof Slavoj Žižek omtaler konserten som "the most fascinating cultural event of the 21st century", og har laget en spesiell introduksjon til Liberation Day som avspilles før visning.
Les omtale og sjekk visningstider HER. Les vårt intervju med Morten Traavik HER.
(Liberation Day, teasertrailer)
NORGESPREMIERE OG FEST
I forbindelse med norgespremieren lørdag 8. oktober blir det samtale med regissørene Morten Traavik og Ugis Olte, samt Laibach-medlemmene Ivan Novak og Mina Spiler. Festen fortsetter i kjelleren på Vika, hvor Laibach står bak DJ-pulten, og hele Liberation Day-konserten - filmet og redigert av Nord-Koreas statlige TV - blir projisert i lokalet.
Se www.liberationday.film for mer informasjon om prosjektet.
Manskiy og Traavik vil også diskutere sine erfaringer med filmskaping i Nord-Korea med hverandre. Samtalen finner sted etter visningen av Under the Sun 10. oktober.
(Kilde: Fisher Paul, A Kim Jong-Il Production, Flatriron Books, USA, 2015)