Tordenværet Violeta Parra
Violeta Parra samler Chiles bortgjemte folkemusikk og synger den for verden, før hun tar livet av seg foran en tom sal i Santiago i 1967. Se Andrés Woods treffende portrett av kunstneren, i juryprisvinneren fra årets Sundance Violeta Went to Heaven.
Violeta Parra er kjent som sangerinne, komponist, poet, tekstforfatter, billedkunstner, tekstilkunstner, folklorist, sosialist. En kontroversiell skikkelse i egen samtid og fullstendig oversett av den chilenske kultureliten.
– Hun må ha vært en pest og en plage. Hun var frekk, stygg og jævlig hard. I dag elsker folk sangene hennes, men helst når andre synger dem, forteller forfatter og poet Pedro Carmona-Alvarez. Han er selv født i Chile og har beskjeftiget seg mye med Violetas ulike uttrykk.
– Men hun var en fantastisk poet. Hun var et kraftfullt menneske. Egenhendig løftet hun frem Chiles folkelige musikktradisjon som lenge hadde hatt lav status, sier han.
Rastløs tråler hun hjemlandet for gamle tekster og melodier. Hun opptrer for et kommunistisk Polen og for folk i Paris, byen hvor hun også tilbringer store deler av livet. Her maler hun bilder og syr tepper som ble stilt ut i Louvre.
– Hva er det vakreste hun har skrevet, Carmona-Alvarez?
«Jeg måtte begynne å stoppe og veve fordi jeg var syk, jeg måtte tilbringe åtte måneder til sengs og kunne ikke bare ligge der uten å gjøre noe. En dag var det et tøystykke der foran meg, og jeg begynte å sy, hva som helst, men jeg fikk ikke til noe. Den neste gangen prøvde jeg å kopiere en blomst, men fikk det ikke til; da jeg ble ferdig var det en flaske og ikke en blomst; etterpå ville jeg lage en kork til flasken, og korken så ut som et hode. Da sa jeg til meg selv: Dette er et hode, ikke en kork og så tegnet jeg øyne, munn, nese… Blomsten var ikke en flaske, og etterpå var ikke flasken en flaske heller, men en frue og denne fruen satt og stirret ut i luften, og da sa jeg; det her er en frue som tilbringer hele dagen i kirken mens hun ber. Så da heter bildet Den troende.»
Intervju med Violeta Parra fra Paris
Synger for menneskene
«She was very smart, despite her bad moods. But, like with all of the Parras, that would go away fast. Violeta did not know of enemies.», skriver Eduardo Parra i boken My sister Violeta. For det er menneskene som er Parras inspirasjon. Som kunstnerfellene Pablo Neruda og Victor Jara er hun aktiv i det chilenske kommunistpartiet. Hver tone, hver form, hver rytme uttrykker hun for menneskene. Hun synger om kjærlighet, om rettferdighet, om frihet – om alle følelsene et menneske møter gjennom livet.
«Men hun var noe langt mer enn en gråtekone for svenske sosialdemokrater. Hun var et poetisk tordenvær. Hennes sanger er sårbare, fulle av aggresjon og de vakreste bilder. Sangen hennes låt som en liten, insisterende sirkelsag. Den skjærer seg rett inn i hjertet, hvis du da har et hjerte. Ingen har skildret kjærlighetens mørke som Violeta.» skriver Magne Lindholm, høgskolelektor i journalistikk og Parra-elsker, i en artikkel i Klassekampen 25. juli 2005.
Fra Violeta Went to Heaven
I 1960-årene reiser Violeta hjem og åpner Pena de los Parra kultursenter og samlingssted for en fornyet chilensk folkemusikk (La nueva canción Chilena). Men selv om hun er blitt et navn i utlandet, er ikke hjemlandet klar for hennes tordenrøst. Etter at salen i kulturteltet begynner å tømmes og Violeta kveld etter kveld synger sine sanger for seg selv, er livet ferdig levd. Hun er bare 50 år gammel, men allerede sliten av å eldes.
«Det var et rolig og varmt farvel, et farvel uten bitterhet. Samfunnet og kirken forkaster selvmord, men når det gjelder Violeta, anser jeg det som en respektabel og aktverdig handling. Det var en dypt alvorlig og vel gjennomtenkt beslutning.» Sier sønnen Angel, et av hennes to barn, om Violetas bortgang.
For ettertiden etterlater hun en gjenoppdaget musikktradisjon.
– Chilenerne burde gravet opp liket hennes og bedt om unnskyldning, mener Carmona-Alvarez.