La Marea

Den argentinske kvinnen Azul overlever en dramatisk bilulykke, men mister hele sin familie. Full av sorg søker hun ut av byen og til en ensom hytte ved havet. Her består tilværelsen kun av å overlever fra en dag til neste. Hver dag må hun kjempe seg gjennom naturelementene for å skaffe seg vann og mat. Med en tung vanntank på ryggen strever hun seg gjennom det golde ørkenlandskapet som omgir henne. Hun driver seg selv fullstendig til utmattelse og lengre og lengre bort fra den etablerte verden, til og med språket forsvinner. Azul sier sine første ord 55 minutter ut i filmen da hun med tvinger fiskeren Eduardo til å ”gi henne en sønn”.

La Marea har en minimalistisk og stille tone med betagende bilder av det argentinske landskapet. Samtidig er filmen full av skitten sorg og rå primærbehov, og har en hovedrolleinnehaver som må spille på det mest grunnleggende av følesesregisteret. På den måten blir kanskje La Marea den mest ærlige filmatiseringen av sorg noensinne. Den er utfordrende i sin form, nesten irriterende i sin stillhet, men med imponerende filmfoto og stilistiske virkemidler. Regissør Diego Martinez Vignatti bruker lyset på en helt spesiell måte, hvor det harde og kalde lyset i begynnelsen av filmen nesten synes å være avspeilingen av hovedkarakterens egen likegyldighet til verden rundt. Gradvis blir lyset så varmere og mer naturlig, ettersom verden rundt stadig trenger seg på. En argentinsk filmperle uten like, må sees! cvj