Happy Hour

Det er ikke mange filmer som klokker inn på over 5 timer, men så er heller ikke Happy Hour en hvilken som helst film. Dette er en tour de force i menneskelig innsikt, underspilte følelser og glimrende manusarbeid fra mesterregissør Hamaguchi og hans to med-manusforfattere Tadashi Nohara og Tomoyuki Takahasi. Skal man trekke paralleller i filmhistorien er både Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap og Wim Wenders’ Paris, Texas naturlige referansepunkter, i kombinasjon med klokkeklar kritikk av problematiske sider ved det japanske samfunnet.

I løpet av litt over ett døgn møter vi fire venninner bosatt i Kobe. De er alle i midten av trettiårene, og strever hver på sitt vis når det gjelder forhold, familie og sex. Når en av venninnene i retten taper saken om å få skille seg fra mannen sin, blir de tre andre kastet ut i en rekke hendelser som setter deres tanker om eget liv på prøve. Happy Hour krever tålmodighet av seeren, men til tross for sin lange spilletid føles filmen aldri kjedelig. Handlingen bygges tålmodig opp, men når spilletiden er over virker ikke ett eneste minutt overflødig. Bruken av ikke-profesjonelle skuespillere er dessuten et godt trekk, og vennskapet mellom kvinnene er vekselvis sårt og rørende.

Jon Sæter

Regissør

Ryūsuke Hamaguchi (f. 1978) fra Kanagawa er et av de største navnene i japansk filmindustri. Hamaguchi er utdannet ved Tokyo University of Arts, og har omtalt John Cassavetes’ filmer som sin kanskje største inspirasjonskilde som regissør. Han er kjent for Happy Hour (2015) og Asako I&II (2018), og med sine to filmer fra 2021 vant han både Sølvbjørn for juryens spesialpris i Berlin og manusprisen i Cannes.

Denne filmen inngår i