Taxi Teheran

Et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Når den legendariske filmrebellen Jafar Panahi setter seg bak rattet i en gul taxi og kjører gjennom Teherans gater, kan man være sikker på at interessante ting kommer til å skje. Et lite kamera på ruta, en iPhone og niesens digitalkamera; med slike enkle midler trosser Panahi for tredje gang myndighetenes forbud mot å lage film. En rekke tragikomiske situasjoner oppstår etterhvert som et mangfoldig utvalg av skikkelser med ulik bakgrunn setter seg i taxien.

En høylytt mann diskuterer dødsstraff med en skolelærer. En DVD-selger kjenner igjen regissøren, og får ham med på å selge ulovlige filmkopier. Panahis unge niese skal lage film som skoleprosjekt og klager over den islamske republikkens sensur. Med sin karakteristiske varme, humor og skarpe samfunnskritiske blikk leverer Panahi – antageligvis byens verste drosjesjåfør – et fremragende, livlig og morsomt portrett av det iranske samfunnet.

Til tross for en lett tone er det mye som ulmer under overflaten iTaxi Teheran. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt ikke tillatelse til å reise utenfor landet. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer subtilt forholdet mellom kunst og virkelighet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er autentisk, og hva som er skuespill. Taxi Teheran er mer enn én manns kamp mot maktens langstrakte arm – det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Regissør

Jafar Panahi er en av vår tids ledende iranske filmskapere, kjent for Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000), Offside (2006), Taxi Teheran (2015) og 3 kvinner (2018), som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse samt en rekke priser ved store filmfestivaler. Hans filmer kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk der hovedtyngden ligger på situasjonen for iranske kvinner. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig forbud mot å lage filmer og er blitt utsatt for husarrest over lengre perioder, har han fortsatt å lage og utbre sine filmer. Hans nyeste film No Bears ble vist på filmfestivalen i Venezia i år.