Introduksjon til Hongkongs filmhistorie

I år hyller vi Hongkong, og gjestekuratoren vår gir her et overblikk over stedets filmhistorie.

12 okt. 2021

Ingen annen by blir i like stor grad som Hongkong definert av filmene sine. Dette krysningspunktet som eksisterer som et mellomrom av et sted har gått fra britisk koloni i ytterkanten av Kina til å bli «spesiell administrativ region» underlagt kinesisk kontroll. Hongkongs befolkning har blitt vant til å gjenoppbygge og gjenskape sin identitet. Innenfor disse rammene har det vokst fram en egen filmnasjon hvor vi kan bevitne disse prosessene på fantastisk kreative, stadig selvfornyende måter som får ringvirkninger internasjonalt.

Hongkongs filmbransje vokste fram med tilsiget av flyktninger fra Kinas Shanghai-baserte filmindustri etter 1949, da kommunistpartiet under Mao etablerte sitt styre på fastlandet. Dette ga grobunn til flere forskjellige produksjonsleire som utviklet seg utover 1950-tallet, rettet mot forskjellige målgrupper blant publikum. Velutdannede og suksessfulle hongkongere foretrakk «prestisjefulle» mandarinspråklige produksjoner fra produksjonsselskaper med enten høyrevridde eller venstrevridde politiske tilknytninger (når de da ikke så på engelskspråklige importfilmer). MP&GIs (Cathay) serie med kvinnedominerte romansefilmer, komedier og musikaler var juvelen fra denne perioden (Our Sister Hedy (1957), Mambo Girl (1957)), og disse filmene kunne eksporteres til kinesiske samfunn gjennom hele Sørøst-Asia. Utover dette fant man også kantonesiskspråklige melodramaer med sterkt sosialt engasjement, som appellerte til et lokalt forankret middel- og arbeiderklassepublikum. Dette filmatiske sosiale og politiske engasjementet la grunnlaget for en påfølgende strøm av solide kantonesiske filmer (Li Tits In the Face of Demolition (1953), Chun Kims Parents’ Hearts (1955)).

Mot slutten av 1960-tallet ledet Hongkong an i en filmatisk renessanse for kampsport og wuxia-sjangeren, som på noen måter kan ses som en motreaksjon til Cathays kvinnedominerte filmer. Shaw Brothers-studioet utvidet katalogen med actionfilmer i tillegg til sine kinesiske operafilmer og frodige melodramaer, og Tang Shuxian eksperimenterte med en mer kunstnerisk tilnærming til wuxia-film i mesterverket The Arch (1968). Mest innflytelsesrik av alle var kanskje regissøren King Hu, som dyrket fram en syntese av klassisk kinesisk malerkunst, kalligrafi og tradisjonell opera med wuxia-mesterstykker som Come Drink With Me (1966) og Dragon Inn (1967).

På 1970-tallet ble mektige, maskuline, kampklare kinesiske menn (og kvinner) bejublet i kampsportfilmene fra Shaw Brothers og det rivaliserende studioet Golden Harvest. Disse actionfilmene ble raskt omfavnet av publikummere fra hele verden. Bruce Lees hyperkinetiske maskuline stil bergtok lokale så vel som internasjonale publikum (The Big Boss (1971), The Way of the Dragon (1972)), med sin fysiske redefinering av Hiongkongs maskuline vitalitet som fikk kraften sin fra antikolonial kampglød så vel som den radikale energien fra Kinas kulturrevolusjon rett over grensen.

En tilvekst av unge regissører som Tsui Hark, Allen Fong og Ann Hui med utdannelse fra utlandet resulterte i Hongkongs nybølge på slutten av 1970-tallet. Deres kosmopolitiske og eksperimentelle uttrykk fant gjenklang i bransjens ønske om fornyelse, og en rekke kritikerroste filmer fulgte – blant andre Tsui Harks The Butterfly Murders (1979) og Dangerous Encounters: First Kind (1980), Allen Fongs Father and Son (1981) og Ann Huis The Secret (1979), The Story of Woo Viet (1981) og Boat People (1982).

På midten av 1980-tallet var Hongkong inne i en filmatisk gullalder: Både hjemme og utenlands triumferte kommersielle komedier og actionfilmer med publikumsfavoritter som Andy Lau, Cherie Chung, Chow Yun-fat (John Woos A Better Tomorrow (1986)) og ikke minst den globale actionstjernen Jackie Chan (Project A (1983), Police Story (1985)).

På 1990-tallet var Hongkong preget av sjokkbølgene etter studentdemonstrasjonene og massakren ved Den himmelske freds plass i 1989, og deretter den forestående returen til kinesisk styring. I dette sosiopolitiske klimaet søkte kinopublikummet seg til forskjellige typer filmer for å utforske, unngå, forberede seg på eller koble fra den nye verden som de fryktet Hongkong var på vei inn i. Filmene de da oppsøkte inkluderte blant annet Stephen Chows ekstremt populære moleitau-(tullespråk-)komedier som Justice, My Foot! (1992) og The God of Cookery (1996); man så på postmoderne, fargesprakende romanser fra Wong Kar-wai, som ga ikonstatus til stjernene sine Brigitte Lin, Maggie Cheung, Leslie Cheung og Tony Leung Chiu-wai i filmer som Days of Being Wild (1990) og Chungking Express (1994). Det fantes også betydelig støtte for sosialt engasjerte, uavhengige produksjoner som Fruit Chans Made in Hong Kong (1997) og Little Cheung (1999).

2000-tallet fortsatte å være preget av Hongkongs nye status som «spesiell administrativ region» underlagt kinesisk styre. På film defineres denne perioden av Johnnie Tos høyspente politi- og action-filmer (PTU (2003), Election (2005)) og populære, moderne romantiske komedier (Needing You (2000)). Det fantes fortsatt et ungt lokalt publikum for kritiske og uavhengige nye røster som Heiward Mak (High Noon (2008)), men billettsalget stupte ettersom betydelige andeler av finansiører (og lokalt filmtalent) lot seg friste av utviklingen i det massive markedet i fastlands-Kina, og co-produksjoner mellom Hongkong og Kina ble gradvis dominerende.

HKSAR (Hong Kong Special Administrative Region) og Hongkongs filmbransje har stått overfor en krise uten sidestykke med demokratibevegelsene i 2014 («paraplybevegelsen») og igjen i 2019, da millioner av hongkongere tok til gatene for å kreve grunnleggende politiske rettigheter. Allikevel har lokale filmskapere fortsatt å lage strålende filmer som både byr på adspredelse og som oppfordrer til videre engasjement, komedier, musikaler, actionfilmer og co-produksjoner, inkludert Better Days (2019), The Way We Keep Dancing (2020) og Drifting (2021). Disse produksjonene bidrar til å revitalisere Hongkongs stolte og vedvarende filmtradisjon.

Shelly Kraicer

Hyllest til Hongkong